Det var naturlig å tenke at vi skulle oppdra barna, da vi fikk noen. Jeg gikk til oppgaven med glød og med glede. Men etter hvert som alle barneværelsene var i bruk, oppdaget jeg at det var barna som oppdro meg.
En ting er å fortelle dem det ene og det andre om vanlig folkeskikk, bra spisevaner, sunne leggetider, daglige sokkeskift og regelmessig tannpuss. Men eksempelets makt, hva med det? Her ble vi konfrontert med egne standarder, de måtte selvsagt også gjelde oss. Det ble en effektiv og gjensidig læringsprosess.
Så sendte vi veloppdragne og selvbevisste ungdommer ut i verden og sukket lettet. De var jo skjønne ungdommer! Slappet av litt, ikke så lite heller. Men så, etter noen år kom div kjærester! ‘Herre land’ (som vi sier på Sørlandet) det ble kulturkollisjon og nye runder med selvdisiplin og oppdragelse av selvet. Ikke kunne jeg si noe, slik jeg tross alt kunne da barna var små. Nå var det bare å være hyggelige og kanskje forsøke å sette noen grenser og noen eksempler. Grenser ble i beste fall ignorert. De gode eksemplene, de var kanskje ikke så gode, utvirket i alle fall ingen forbedring i den oppførselen som av og til kunne ryste meg. Her var det ikke lenger mine normer som gjaldt, her var det jeg som måtte oppdras. Svigerbarna skulle overta mine barn, slik det skal være. Sakte men sikkert endret jeg mine holdninger. Jeg ble, uten selv egentlig å ville det, mer tolerant. Eller var det resignasjon?
Det kom en tid med ny samlivspartner og med det helt ny familie og fremmede koder. Uventet og sjokkartet. Jeg måtte finne ut hva som var fornuftig å endre ved min oppførsel og mine meninger. Hva ved meg burde skrotes? Hva måtte jeg beholde av meg selv for ikke å miste min integritet eller min identitet? Den livslange oppdragelsen fortsatte. Veldig glad mine barn hadde gitt meg første leksjon.
Så en ny generasjon: barnebarna dukket opp en etter en, som gyldne velsignelser. Her var det bare å pøse på med kjærlighet og alt jeg hadde tro på av livsvisdom. Ingen protester, bare hengivenhet og respekt.
I samkvem med andre, oppdrar vi hverandre hele tiden. Ikke rart at gamle folk blir oppfattet som enten sure og kritiske eller som mildere og frommere enn hva de var som yngre. Mye tøff oppdragelse må vi ta til oss i et turbulent liv. Det gjør noe med oss. Mye skal læres uansett hvordan vi innretter oss. Aldri blir vi utlærte. Viktigst er det at ufred unngås! Kjærligheten må vinne uansett.
Den livslange oppdragelsen er ingen spøk!
Av: Bibbi Bøhn
