Skal jeg begynne slik jeg alltid gjør? Med refleksjoner, tanker, barndomsminner og sist men ikke minst, med følelser? Nei, det tror jeg ikke. For føleri hjelper ikke.
Det har ikke noe for seg å fortelle om barndomsminner som å sanke sau om høsten, sommerfuglene som danser når utsikten av ytre Nordmøre åpenbarer seg på toppen av fjellet. Eller at dette er stedet hvor jeg ønsker at asken min skal spres den dagen jeg forlater denne verden selv om Statsforvalteren sannsynligvis vil avslå lokasjonen på grunn av drikkevannsforsyningen til byen oss.
Slikt blir uvesentlig i møte med kapital, energi og fremtiden. Vi kan ikke leve av luft og kjærlighet alene. Men følelser som sinne får ordene mine til å danse. Dette er noe av det mest meningsløse jeg har hørt på lenge.
«Hvorfor synes du det er dumt, Ida? Hvorfor er dette forslaget dårligere enn andre alternativer? Er det fordi du er følelsesmessig knyttet til dette fjellet?» spør du kanskje. Ja, det er en del av grunnen til mitt engasjement. Jeg innrømmer det. Men uavhengig av mitt personlige forhold til Fløystadfjellet, er dette virkelig det mest tåpelige forslaget jeg har hørt på lenge.
La meg forklare hvorfor: Jeg er ikke prinsipielt imot innovasjon innen energi. Våre liv krever energi, og nå trenger vi renere energi. Energien har vært hjertet i verdensøkonomien gjennom de siste århundrene, og vår materielle velstand her i Norge har vært knyttet til oljeprisene. Jeg vokste opp i velferdsstatens glanstid, der Norge blomstret takket være oljen.
Jeg er bortskjemt, og til tider en sulten drittunge som klager på at vi vil ha mer.
Fred. Olsen. Navnet Fred. Olsen har alltid blitt assosiert med velstandens dager for meg. Ikke nødvendigvis fordi Fred. Olsen (f. 1929) var med på å bygge Norge, men fordi han og hans selskaper klarte å utnytte de mulighetene som omga oss. Norwegian Oil Consortium (NOCO), Saga Petroleum A/S, Dolphin International Inc., Dolphin Drilling, Akergruppen - disse selskapene har skapt velstand og arbeidsplasser. Fred. Olsen Production AS ble etablert i 1994 og har utviklet prosjekter innen flytende oljeproduksjon. Fred. Olsen Energy ASA er kontrollert av Bonheur og Ganger Rolf, notert på Oslo Børs. Så Fred. Olsen og hans folk er tilpasningsdyktige, og de vet å utnytte tidsånden.
Akkurat nå er navnet Fred. Olsen Renewables i tankene mine.
Som en akademiker i 2023 har jeg en LinkedIn-profil i tilfelle noen ønsker å ta en titt på meg og mitt. . Der kan jeg lese om Fred. Olsens miljøvennlige side: Fred. Olsen Renewables er en utvikler, eier og operatør innen fornybar energi med historie som strekker seg tilbake til midten av 1990-tallet. De snakker om utvikling innen fornybar energi, vind- og solenergi, miljøhensyn og forretningsmessige hensyn for å minimere miljøpåvirkningen. Alt jeg ser er at Fred. Olsen nok en gang utnytter mulighetene, denne gangen innen miljøvennlig energi.
Og dette skal skje i min hjemkommune, økokommunenTingvoll. Jeg trekker spesielt frem ordet "økokommunen" og smiler. Fordi alt har en pris. Også Tingvoll kommunes vakre villmark, med farlige gauper og sårbare lam.
Prisen som Fred. Olsen tilbyr, er 25 millioner kroner årlig for et hybridkraftverk med 17 vindturbiner og et 1200 mål stort solcelleanlegg. Grunneierne blir forespeilet en engangserstatning og årlig kompensasjon for å gi bort land til prosjektet, antatt til ca. 300 000 kroner per år ifølge sosiale medier.
Det er ikke mye, men akkurat nok til å få de vanlige menneskene til å bite på. Det er akkurat nok til å åpne kommunekassen i vår lille kommune som merker at velferdsstatens gullalder er på vei til å avsluttes.
Jeg forstår at grunneierne vurderer tilbudet fra Fred. Olsen, selv om jeg ikke er helt enig. Men jeg vet at alt har sin pris også for grunneiere på gamle husmannsplasser. Etter min mening bør denne beslutningen nå ligge hos kommunen og dens politikere og administrasjon. Dette er en sak som burde diskuteres grundig før grunneierne tar en endelig avgjørelse.
Hovedargumentet mitt for å mene at dette er et dårlig forslag er at Fred. Olsen har valgt et område som ligger mellom to drikkevannskilder, der det ene er drikkevannsforsyningen til Kristiansund. Etter den nylige striden om Gjeterbua og forbrenningstoalettet i drikkevannsområdet, forventer jeg at Kristiansund kommune, Tingvoll kommune og Mattilsynet allerede nå ser at vindmøller og drikkevann ikke er en enkel kombinasjon.
Med mindre de tenker som Fred. Olsen, at alt har sin pris, inkludert naturen og drikkevannet i økokommunen Tingvoll.
Tingvoll kommune har lenge vært dominert av Senterpartiet. De ønsker at vindkraftutbygging skal skje med minst mulig inngrep og i tråd med lokale beslutninger. Jeg stemte på Venstre i siste kommunevalg. Venstre vektlegger å beskytte naturen og gir lokalbefolkningen større innflytelse, og de mener at vindkraftutbygging ikke skal gå på bekostning av sårbare områder.
Kjære Tingvoll kommune, økokommunen Tingvoll: 25 millioner kroner årlig høres fristende ut, og kan kanskje opprettholde et lokalt oppvekstsenter, men vi må huske at alt har sin pris, selv når det handler om å opprettholde en liten bygd. Så fjellet kan vente. (Merk: Oppvekstsenteret var bare et eksempel på hvordan penger kan brukes i en velferdsstat som er på hell, og jeg kunne komme opp med flere eksempler...)
Mange fra min hjemby har kontaktet meg i det siste, og de er bekymret for fjellet sitt og for vennskap og naboskap. Denne saken er kontroversiell både på grunn av følelser og fornuft. Derfor blir jeg oppfordret til å bruke mitt hemmelige våpen, pennen, for å uttrykke min uenighet.
Jeg har mye mer å si, men hvis saken drar ut, vil jeg spare kruttet og blekket i pennen til senere. To be continued.
Med vennlig hilsen, Ida Drøpping Myren
Straumsnesing og fortsatt politisk engasjert, selv om jeg nå er mer en tilskuer som dømmer offside i den første runden av kampen om Fløystadfjellet.
