Bygninger fra 1300-tallet, en lun havn, en kunstnermagnet uten kjøpesenter, ingen Hennes og Mauritz eller Cubus, ingen store butikker, ingen store hoteller. Ikke en trailer å se. Det er ikke plass til den. Byen hadde 8000 innbyggere for et par hundre år siden. I dag er folketallet også 8000. Men byen er stappfull av kultiverte turister. Hvor er vi?
Som frankofil har jeg forkjærlighet både for Paris og Cote d´Azur. Selvsagt er jeg ikke i Paris denne gangen. Det kunne vært St.Tropez, men båtene er for små, bygningene for gamle og sigaren er byttet ut med penn eller pensel. Denne idylliske byen er kjent for å ha tiltrukket seg kunstnere i århundrer. Den er så vakker og full av kjærlighet at selv sukkerbitene på kaféne er formet som hjerter. Jeg er der hvor Claude Monet fikk sin inspirasjon. I Normandie. Store deler av Normandie ble bombet i ruiner under 2.verdenskrig. D-dagen, 6.juni 1944, da den allierte invasjonen med sine 130 000 soldater gikk i land på strendene i Nord-Frankrike, gjorde ødeleggelser som var uopprettelige. Men litt lenger nord, mellom Omaha Beach og Le Havre var det en liten lunge som slapp unna bomberegnet.
Elita, med sin lille venn, bor i Paris, men hun er på sin månedlige tur på besøk i det som konkurrerer med Montmartre som Frankrikes kunstnersted. De siste 15 årene har hun besøkt sitt paradis på jord. Ingen terror, ingen t-baner, men haugevis av kaféer og små butikker. Prisene er som i Paris. Politikerne har forstått at de kan ta seg betalt. I motsetning til andre steder i Europa, som har revet ned gamle bygninger, har man her nektet å gi etter for store kjøpesentre og tonnevis med asfalt. Her er brostein og charme. Det er som en reise 700 år tilbake i tid.
De gamle bygningene er bevart. Her ser vi byens bibliotek og turistinformasjon, omringet av et praktfullt glassbygg. Fransk småbyliv er ivaretatt. De har nektet å modernisere slik resten av Europa har gjort. Hva er resultatet? Jo, det har ført til en turistflom. Franskmenn og utlendinger i skjønn forening. Turistene raver ikke halvfulle rundt og lager støy. De er her fordi de er nysgjerrige, for å bli inspirert. Slik som meg. Man slipper å rope for å bli hørt. Her finner du ikke store badebasseng eller støyende diskotek. Nærmeste disco er i nabobyen Trouville, et par mil unna. Derfor har ungdommene rømt byen. Men for den som er opptatt av harmoni, kunst, kultur og mye utenom det vanlige - her er byen å besøke.
Det finnes mer enn hundre bittesmå butikker. Du kan få kjøpt din spesielle Calvados eller rochefort, bilder av de beste kunstnere, klær laget for spesielt interesserte, eller du kan slappe av med en rosévin i klyngen av restauranter nede ved havnen. Det er ikke mulig å bli lei av rusle langs bryggekanten. Hver butikk gir utløp for sin egen historie. Ingen neonlys er å se, ingen dørvakter som forteller at du ikke kan ta med ditt lille glass utenfor døra.
Alle byer har sin egen kirke. Denne er også helt spesiell. Frankrikes største trekirke, Saint-Catherine. Selve kirketårnet er bygget separat, og står bak hovedbygget. Gatene er akkurat brede nok til at et par 2CVér kan passere forbi hverandre. I motsetning til Bryggen i Bergen er det ikke bare ved havna at denne byen er bevart i gammel stil. Her har man en hel, liten by slik den var for mange hundre år siden.
Har man lyst til å lage sin egen pic-nic gjør man det. Som forfatter kan man ikke ønske seg bedre inspirasjon enn å være noen dager i byen, som jeg mener er det vakreste og mest spesielle jeg har opplevd. Jeg var på besøk her for første gang for 20 år siden. Denne gangen ble jeg enda mer betatt. At myndighetene har tatt vare på alt som er av gamle bygninger, og ikke latt seg friste til å jevne alt med jorda for å få det "funksjonelt og moderne", varmer en med skrivekløe. For deg som gir sinnet rom for tankeflukt, besøk en av de få stedene som nekter å gi slipp på sin identitet: Honfleur.
