Det å kunne vokse opp i Kristiansund og på Nordmøre etter krigen var en fantastisk opplevelse. Vi hadde frihet og vi hadde muligheter. Det skapte en kreativitet mange i min årsklasse 1949 (68-erne) har hatt mye glede av opp gjennom årene. Dessverre synes det ikke som om barn og unge i dag har den samme friheten. Mye av leken er borte. Det er lover for det meste, og livet er fylt med all verdens dubbeditter som stjeler tid. Vi eide vår egen tid den gangen. Og vi lærte å ta vare på oss selv og andre vi som bodde i Vikan på Nordlandet.

Mange livsfarlige leker

Selvsagt var det mange livsfarlige greier vi drev med på - alt fra leting etter sprengstoff i bunkersene, innsamling av «pilstreng» etter sprengningsarbeidene, bygging av flåter og trekanoner som ble tettet med bek.
Jeg brakk hånda en gang da jeg falt ned i en dyp grøft i jakt på gul, grønn og rød streng. Den brukte vi bl a til å dekorere eikene på sykkelhjulene. Det var fotballkamper på løkka og vi klatret i trær. Det meste var totalt uorganisert. Og så hadde vi all verdens leker som kappland, femøres, vi trillet hjul og jeg vet ikke hva. Og om vinteren (da var det virkelig vinter og mye snø) sto vi på bainnjern, vi hoppet på ski og vi gikk langrenn. For min del var skøyteløp det store. Jeg skulle selvsagt bli den nye Hjallis.

Skolemusikken åpnet en ny verden

Jeg som mange andre jevnaldrene, spilte i Skolemusikken i mange år Det startet med «bekken» for å ende med barytonsaxofon. For mange som kom med i korpset var utenlandsreiser ikke noe dagligdags. Men vi ble med korpset på turer både til Danmark og Sverige – og det var stort. I dag er utenlandsreiser til langt fjernere land en selvfølge for barn og unge.
En gang skulle Skolemusikken til Lillehammer. Men bussen havnet i grøfta på vei til Tingvoll. Jeg havnet på sykehuset. Men da musikkorpset kom tilbake fra stevnet, stilte de opp foran sykehuset hvor Geir Sakshaug og jeg lå. Det ble en minnerik konsert som varmet. Og vi ble skrevet ut uten mèn. Ellers var det stort da vi spilte «Sommer i Tyrol» på en regndag på musikkstevne i Ålesund. Da vi spilte opp, kom sola fram og jubelen brøt løs.

Vi måtte arbeide

Vi måtte selvsagt tidlig lære oss til å hjelpe til og til å arbeide. Men jeg tror ingen tok skade av det. Det å komme på landet til gården i Strømsvågen på Straumsneset om sommeren var en sann opplevelse. Det å kunne se hvordan man drev tradisjonell gardsdrift var viktig å få med seg. Den gang var man avhengig av mange hender når avlingen skulle i hus. Det å ha mange dyr rundt seg var alltid morsomt. Og så plantet vi trær – tusenvis av trær i Høglia og andre steder. Onkel Tore R hadde gårdssag og produserte tønnestav. Denne måtte stables i store la for å tørke riktig – og her skulle alt være snorrett. Og så lærte vi å kjørre traktor....

En aktiv fritid

Vi var alltid på gården i påska – og da var det gjerne kortspill til alle døgnets tider. Jeg husker veldig godt at bestefaren min – kordirigent og organist Robert - var en dårlig taper, men det gikk fort over.
Vi hadde mye tid til å fiske i elv, vann og sjø i tillegg til plukking av bær. Jeg følte det slik at vi plukket mange tonn blåbær, rips og tyttebær. En hel hær fra byen hadde sine årlige tyttebærturer til Meisingset. På en av Backers lastebiler var det laget et eget hus på lasteplanet – vi ble fraktet som i en buss, men med noe mindre komfort. Ofte ble det mange timers ventetid i Kvisvika når vi skulle hjem om kvelden. Bilkøa føltes å gå fra fergekaia og helt opp til Grimstadhøgda.

Ikke bare romantikk

Nå skal jeg ikke romantisere – for det var ikke bare fryd og gammen. Det var sykdom og forsakelser rundt om. Forskjellen på fattig og rik var veldig stor. Jeg forsto tidlig hvorfor Kristiansund ble en arbeiderbastion. Det var mange som måtte stå med lua i hånda for å få jobb. Mange av de kondisjonerte bymenneskene så gjerne ned på vanlige folk og bønder. Dette var nok holdninger som har ødelagt mye for byen helt opp til våre dager.
Men det var mye liv og røre i byen. Det var store og små båter rundt på havna – og det var virksomhet på alle brygger og verft. Kristiansund hadde verden som sitt marked. Gjenoppbyggingen av byen etter krigen skapte mye arbeid. Men plutselig kom nedgangstidene. Og fjordabåtene forsvant. Det samme gjorde trålerne og de store lastebåtene – og rikfolkets penger.
Mange familier flyttet til Østlandet og mange andre steder. Det var ikke arbeid å få. Nesten hver eneste uke forsvant det elever fra skolen vår på Nordlandet.

Sildeeventyret

Det ble stille på havna etter at Amerikabåtene forsvant - inntil silda kom tilbake. Da ble det nytt liv. Ja, det bokstavelig kokte rundt om. Vi hadde sildeoljefabrikker på alle sider av byen. Det «lokta pænga». Når sildeoljefabrikkene spydde ut røyk, var det nok mange husmødre som var forbannet hver gang klesvasken, som hang til tørk, ble ødelagt. Spesielt ille kunne det være om sommeren når man kokte lodde.
Det å ha opplevd sildetida i Kristiansund ble for meg noe av det største i livet mitt. Det samme vil mange andre si. For meg var det starten på en lang yrkeskarriere i norsk presse. Men før det måtte jeg selvsagt ha en tur til sjøs som mange andre nordmøringer på min alder. Det har jeg heller aldri angret på.
Det gikk så fra sild til sei og filetindustri, men klippfiskproduksjonen i byen forsvant mer og mer. Men heldigvis hadde man vett og forstand andre steder på Nordmøre til å fortsette med fiskeindustri.

Fra fisk til olje

Byen gikk fra sildolje til oljevirksomhet. Jeg har alltid ment at det kunne vært satset både på fisk og olje, men dette var det vanskelig å få aksept for utover på 1980-tallet. Oljen vil flortsatt tjene oss lenge, men fiskeriene og den nye oppdrettsnæringa vil igjen løfte byen og distrikter. Det blir en ny æra.....og den kan vare evig.

Fra sjø til land

Overgangen fra sjø- til landsveis kommunikasjon taklet ikke kristiansunderne. Omstillinger er aldri lette. Fortsatt var der fergetrafikk på havna, men nå er også den borte. Men vi har sundbåten, Hurtigruta og vi har fått hurtigbåtene som trafikkerer Kristiansund –Trondheim. Og så har vi fått Krifast, Atlanterhavsveien og andre viktige fastlandssamband på Nordmøre. Det er mye igjen, men dette skal vi også kunne løse. Og så har byen fått mange flotte småbåthavner med Vågen som et eldorado.
Sjøen får nok sin renessanse som trafikkåre.

Vi har mye å mimre om, men man kan ikke bare leve på gamle minner. Alle må gjøre sitt til for at byen og Nordmøre skal komme seg videre. Det hjelper ikke å syte og klage. Gå foran med gode initiativ. Vi skal igjen vise at vi kan.