I dagene frem mot stortingsvalget 11. september 2017 vil vi orientere deg om hvert enkelt parti. Vi vil belyse historikken og se på hva partiet står for både nasjonalt og lokalt. Vi legger særlig vekt på sykehussaken. Med en slik orientering mener vi du vil være bedre rustet til å gjøre et valg. For dette er ikke enkelt. Men noen råd kan virke åpenbare. De historiske opplysningene er i hovedsak hentet fra Wikipedia.

1920-årene var en nedgangstid for norsk jordbruk, og bondebevegelsen var preget av misnøye. Bondepartiet deltok i sitt første stortingsvalg 24. oktober 1921 under navnet Norsk Landmandsforbund. Partiet gjorde et svært godt valg og fikk 13,1 % av stemmene og 17 stortingsrepresentanter.

Bondepartiet inngikk et kriseforlik med Arbeiderpartiet i 1935 som førte Arbeiderpartiet til makten. Slagordet til Ap, etter det store kriseforliket, ble By og land, hand i hand, et av de mest populære, politiske slagordene i norsk historie.

1930-tallet: Nasjonalisme i det gamle Bondepartiet

Bondepartiet fikk regjeringsmakt for første gang mellom 1931 og 1933. Først under Peder Kolstad, mens Jens Hunseid overtok statsministerposten i 1932. Deler av den nasjonalistiske fløyen i partiet lot seg farge av facisme og nazisme lenger sør i Europa.

Derfor var den første Bondepartiregjeringen særdeles omstridt:

• Bondepartiet hadde Vidkun Quisling som forsvarsminister . Han ble hentet utenfor partiet, og var aldri medlem.
• Mens Quisling satt i regjering markerte Jens Hundseid seg som en politisk motstander av ham. Men i1940 skiftet den tidligere statsministeren og meldte seg inn i Nasjonal Samling. Han ble senere dømt til 10 år i fengsel etter krigen.

Det er ingen grunn til å legge for mye vekt på denne historikken i det kommende valget. Tvert imot sier det lite eller ingenting om dagens Senterparti. Fordi det finnes råtten frukt i alle kurver.

1945–1965: Senterpartiet får fotfeste

Fra 1945 startet Bondepartiet en stor omveltning. Partiet stilte seg i opposisjon til Arbeiderpartiets storsatsing på utenlandsk kapital og storindustri. På landsmøtet 3. mai 1959 ble Bondepartiet omdøpt til Norsk Folkestyreparti (demokratene). Navnet ble latterliggjort i pressen og det varte knapt en måned innen et ekstraordinært landsmøte 12. juni 1959 fastsatte navnet til Senterpartiet. Partiet var ikke lenger var en fagbevegelse for bønder, men et selvstendig parti med en politikk som plasserte dem i det politiske sentrum mellom de borgerlige (til høyre) og sosialistene (til venstre).

Per Borten tok regjeringsmakten i 1965 sammen en bred koalisjon med Venstre, KrF og Høyre.

I 1971 måtte Borten gå av som statsminister etter en påstand om at han hadde gitt Nei-bevegelsen tilgang til interne regjeringsdokument om EF-forhandlingene. Borten innrømmet lekkasjen, og regjeringen måtte gå av.

Nei-siden vant EF-valget i 1972, og Senterpartiet gikk sammen med KrF og Venstre – under ledelse av Krf-leder Lars Korvald.

Ved valget i 1977 mistet Senterpartiet 10 mandater som følge av den upopulære linjen i en tid da det var stor vekst i Norge.

Oppslutningen blant velgerne gikk stadig nedover – og i ettertid blir det hevdet at problemet for Senterpartiet var at de så ut som de var en del av høyresiden.

Berget av EU-valget

Ved stortingsvalget i 1993 var EU-striden dominerende i media, og Senterpartiet ble det nest største partiet på Stortinget,blant annet etter å ha lansert visjonen om «annerledeslandet». Nei-siden vant som kjent EU-valget i 1994.

Etter «det store EU-valget» sank oppslutningen, men de kom seg med i sentrumsregjeringen i 1997 med KrF og Venstre, der Kjell Magne Bondevik (KrF) var statsminister fra 1997–2000.

I 2005 hopper Senterpartiet tilbake på venstresiden igjen. De går inn sammen med SV og Ap i den såkalte rødgrønne regjeringen (Stoltenberg II-regjeringen). Regjeringen ble historiske da de 14. september 2009 ble gjenvalgt som flertallsregjering.

Katastrofen i 2013

Ved Stortingsvalget 2013 fikk Senterpartiet 5,5 % av stemmene, noe som er partiets dårligste stortingsresultat. Oppslutningen til Arbeiderpartiet og SV gikk også ned, og det rødgrønne prosjektet oppnådde med i alt 72 mandater langt ifra flertall, og dermed søkte regjeringen avskjed.

Trygve Slagsvold Vedum ble valgt til ny partileder i Senterpartiet på det ekstraordinære landsmøtet på Lillestrøm 7. april 2014. Av 302 delegater, stemte 298 delegater for Slagsvold Vedum, mens fire stemte blankt.

Slagsvold er kjent som en av landets mest populære politiske ledere. Han smiler hele tiden og det er aldri feil. Litt Thorvald Stoltenberg er det over ham. Partiet har fått en voldsom blomstring siden siste stortingsvalg, mye takket være deres holdning til lokalsykehus. En periode så det ut som om Senterpartiet ville være en garanti for at ingen lokalsykehus ble lagt ned. Men det bare så slik ut.

Lokalt engasjement

Senterpartiet sjokkerte alle ved siste kommunevalg. De kom inn med 11 representanter i bystyret, mens Høyre f.eks. ble redusert til skarve tre representanter. Det var derfor duket for at Maritta Ohrstrand skulle bli ny ordfører. Men for Senterpartiet ble et samarbeid med FrP helt utenkelig. Dermed fikk de merkelig nok ikke være med å styre Kristiansund kommune. Partiet har vært veldig engasjert i sykehussaken og jeg må si at de lokale politikerne i dette partiet er voksne og sympatiske mennesker. Nå er ikke dette et kommunevalg, men et stortingsvalg. For en par måneder siden trodde alle at hele byen ville stemme Senterpartiet. Partiets helsepolitiske representant Kjersti Toppe gikk nemlig ut og sa at hun ville ha omkamp om Hjelset. Mer presist godtok ikke SP, om de kom i regjering, de nye forutsetningene som har blitt en realitet for økonomien i det nye Fellessykehuset. På det tidspunktet hadde de rødgrønne et stort forsprang på meningsmålingene. Det sa seg selv at om AP,SP og SV overtok – ville det virkelig se lyst ut om SP hadde fått helseministeren. Det lille minuset var at lederen i partiet, Slagsvold Vedum, noen dager senere gikk ut i Romsdal Budstikke og sa at Hjelset skulle bygges for enhver pris. Fra denne dato har Senterpartiet gått litt tilbake på meningsmåingene for hver uke som har gått – på landsbasis. Nordmøres håp kan fortsatt være at det blir en rødgrønn regjering og at Senterpartiet får helseministeren. Det er fortsatt en del kamper som skal kjempes rundt Kristiansund sykehus. En av dem er om sykehusbygget blir solgt. Senterpartiet er en av få parti som på sentralt hold har sagt at det er uaktuelt å selge bygningen i Døhlens vei. Det er ikke noe dårlig utgangspunkt, men selvsagt kunne kabalen sett mye lysere ut om Toppe og Vedum hadde snakket sammen før de gikk ut i media.

Henrik Stensønes er SPs fjerdekandidat. Han kan neppe ende på Stortinget via et utjevningsmandat, til tross for at han er en meget ryddig og dyktig politiker. 

Konklusjon: Vil du ha regjeringsskifte og du stemmer på Senterpartiet, er muligheten tilstede for at Senterpartiet vil få helseministeren. Det ville vært utrolig bra for Nordmøre.

Statsministre fra Senterpartiet

• Per Borten 1965–71
• Jens Hundseid 1931–32
• Peder Kolstad 1930–31

Vedum har ikke vært statsminister- du kaller han det.

Valghistorikk

Stortingsvalgshistorikk 1921–2013