I dagene frem mot stortingsvalget 11. september 2017 vil vi orientere deg om hvert enkelt parti. Vi vil belyse historikken og se på hva partiet står for både nasjonalt og lokalt. Vi legger særlig vekt på sykehussaken. Med en slik orientering mener vi du vil være bedre rustet til å gjøre et valg. For dette er ikke enkelt. Men noen råd kan virke åpenbare. De historiske opplysningene er i hovedsak hentet fra Wikipedia.

Asbjørn Jordahl gikk ut i lokalavisen Tidens Krav tirsdag 5. september og fortalte at han ikke stemmer Arbeiderpartiet. Man skal høre mye før ørene faller av. Men vi får først se på partiets historie fra begynnelsen.

Det Forenede norske Arbeiderparti ble stiftet 21. august 1887 ved Ormetjern i Barbu kommune utenfor Arendal. En merkedag var det for partiet da alminnelig stemmerett for menn ble innført 11 år senere, i 1898. Ved stortingsvalget i 1903 fikk partiet sine første representanter på Stortinget. Nye lokalforeninger ble stiftet og medlemstallet økte. I denne perioden frem mot begynnelsen av 1930-tallet bygget Arbeiderpartiet grunnfjellet.

1918–1927:

Etter første verdenskrig radikaliserte Arbeiderpartiet seg til å bli et revolusjonært parti. Arbeiderpartiet valgte med det å bli medlem av Komintern.

I 1923 ble Ap ekskludert av Komintern etter at flertallet på landsmøtet tok avstand fra Moskvatesene, og det var dermed duket for en tredje splittelse. Denne gangen gikk venstrefløyen ut av partiet og dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Så for dem som lurer: NKPs opprinnelse har røtter fra denne tiden med Arbeiderpartiet som en sentral aktør. NKP så også sine første dager i Kristiansund i 1923 og like etterpå var ungdomspartiet på plass. En av fire initiativtakere i NKP –Ungdom var Asbjørn Jordahls far.

I løpet av 20-tallet gikk Arbeiderpartiet bort fra tanken om væpnet verdensrevolusjon, og i 1927 slo Arbeiderpartiet seg sammen med Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti igjen. NKP forble et selvstendig parti. Ved stortingsvalget samme året gikk Ap kraftig frem og ble Norges største parti på Stortinget, noe det har vært siden den gangen.

Etter bruddet med NKP opprettholdt likevel Ap en revolusjonær retorikk. Ungdomsforbundet til partiet fikk for eksempel navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking.

1927–1935: Krisetid og ny politikk

Valget i 1927 representerte en solid opptur for Arbeiderpartiet. Partiet økte sin stemmeandel til 36,8 prosent, og partiet ble dermed Norges klart største. Hornsrud-regjeringen fikk likevel kun knapt tre ukers levetid før den ble felt på sin egen erklæring. De borgerlige partiene fryktet at sosialismen slo dårlig ut i økonomisk sammenheng.

1935–1945: Ny regjeringsepoke og krigstid

I 1935 gav Bondepartiet gjennom det såkalte kriseforliket grønt lys for Arbeiderpartiet og Johan Nygaardsvold til å danne en ny regjering. Regjeringen Nygaardsvold satt i perioden 1935–1945.  Nygaardsvold var ingen krigens mann. Kanskje ville hans status, om ikke krigen hadde kommet, vært uslåelig. Han var en likandes kar med solid arbeiderbakgrunn og fikk med seg folket. Men historien om forløpet til 9. april 1940, aprildagene og den tyske invasjonen har gitt Nygaardsvold et tragisk ettermæle. Hele partiet var i tiårsvis antimilitært, ikke minst Nygaardsvold.

1945–1965: Arbeiderpartiets storhetstid[

Ved stortingsvalget i 1945 fikk Arbeiderpartiet rent flertall og Einar Gerhardsen dannet regjering. Einar Gerhardsen forble statsminister frem til 1965 kun avbrutt av partikollega Oscar Torps regjeringstid fra 1951–1955 og John Lyngi 1963. Ap bygget opp landet etter andre verdenskrig.

Da partiet gikk inn for å støtte norsk NATO-medlemskap vekket det intern stridighet i partiet. Det var en mann fremfor noen som genialt nok styrte Ap uten å være hverken statsminister eller statsråd. Det var Haakon Lie. Han har blitt forgudet av sine egne, men for dem som vil sette seg inn i historien, så er det meget å kritisere. Makteliten med Lie i spissen, har vær alt annet enn human og den tåler i sin helhet neppe dagens lys. Dog er det skrevet nok til at partiet selv burde tatt et oppgjør med Haakon Lie. Det har de ikke gjort. I samarbeid med en annen mektig Ap-mann, Jens Christian Hauge, representerer de to høvdingene det verste av partiets historie. For de som vil lese mer om dette, vent på min bok som utkommer så snart den er ferdigskrevet, senest høsten 2021.

I 1961 ble sentrale partimedlemmer ekskludert fra partiet på grunn av sitt syn i NATO-spørsmålet. Disse var samme år blant stifterne av SF (forløperen til SV). I 1961 mistet Arbeiderpartiet sitt flertall på Stortinget, men det var fortsatt et sosialistisk flertall med Sosialistisk Folkepartis to stortingsrepresentanter. I 1963 ble derimot regjeringen Gerhardsen felt på Kings Bay-saken da flertallet av Stortinget støttet et mistillitsforslag.

Samme året var det duket for den første borgerlige regjeringen i etterkrigstiden under John Lyng. Den satt bare noen uker før Gerhardsen tok over igjen. Årsaken var at et sosialistisk flertall på Stortinget ikke ville støtte Lyngs regjeringserklæring. Gerhardsen satt ytterligere to år før det i 1965 ble borgerlig flertall på Stortinget. Gerhardsen gikk derfor av for siste gang samme året.

1965–1986: Nye regjeringsepoker og EF-strid

Etter Per Bortens regjeringstid overtok Trygve Bratteli som statsminister for Arbeiderpartiet i 1971. Da spørsmålet om Norge skulle bli medlem av EF, inntok Arbeiderpartiet og Bratteli et positivt standpunkt. Etter at det norske folk sa nei til å bli medlem av EF i 1972 gikk han av som statsminister. Bratteli overtok igjen i 1973 og Ap satt deretter med regjeringsmakten frem til 1981. På 1980-tallet kom en høyrebølge. Kåre Willoch overtok etter Gro Harlem Brundtlands første regjeringstid etter valget i 1981.

1986–1997: Ny Ap-epoke

I 1986 overtok Gro Harlem Brundtland igjen som statsminister. Hun satt som regjeringssjef i 10 år, med unntak av årene 1989–1990. I 1996 gikk hun av og overlot roret til Thorbjørn Jagland. Jagland innførte begrepet det norske hus som var en flopp og avslørte en enkel samfunnsforståelse. Jagland valgte å stille et kabinettspørsmål til det norske folk foran stortingsvalget 1997: Dersom ikke Ap fikk mer eller samme oppslutning som ved forrige valg (36,9 prosent), ville regjeringen gå av. Dette var et sjokk for partiledelsen og et ”one man stunt”. Arbeiderpartiet fikk bare 35 prosent ved valget og Jagland gikk av.

Jagland anser jeg å være den svakeste statsminister Norge har hatt. Og det er mange å ta av. Det er likevel et eksempel på hvordan en lite smart person kan komme til topps i systemet om man bare går de riktige veiene.

1997–nå: Opposisjon og ny kurs

I mars år 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister for Arbeiderpartiet etter at Bondevik stilte kabinettspørsmål i gasskraftsaken og tapte.

Stoltenbergs første regjeringstid varte i ett og et halvt år før Arbeiderpartiet i 2001 gikk på sitt dårligste stortingsvalg siden 1924, og dermed mistet regjeringsmakten. Denne gang med rådgiver Jan Erik Larsen ved sin side. De skulle komme sterkere tilbake.

 Bondevik overtok igjen, men denne gangen ble Senterpartiet byttet ut mot Høyre. Ved stortingsvalget 2005 gikk Arbeiderpartiet kraftig frem igjen og dannet for første gang en koalisjonsregjering ledet av Stoltenberg sammen med SV og SP, som hadde mandatflertall i Stortinget. Stoltenberg II fikk med 47,8 % oppslutning nytt flertall i 2009. Etter valget i 2013 var det derimot klart at Arbeiderpartiet og regjeringspartnerne med 72 mandater var langt ifra nytt flertall. Med 30,8 % gjorde Arbeiderpartiet sitt nest dårligste stortingsvalg siden 1924.

Lokalt engasjement:

Kristiansund har alltid vært en bastion for Arbeiderpartiet. Dette ble ikke mindre i perioden hvor Jan Erik Larsen jobbet for Jens Stoltenberg. Larsen hadde også en sentral rolle i forarbeidet da Per Kristian Øyen og statsminister Jens Stoltenberg skålte, var ikke det  i 2010 – som bevis på at sykehuset var sikret. Det var et dårlig bevis.

Ved minst tre valg, i 2005, i 2009 og ikke minst i 2013 fungerte byens innbyggere som lakeier for en sosialistisk regjering. Alle var – av en eller annen grunn – sikker på at Stoltenberg skulle vinne valget også i 2013. Da ville sykehuset vært sikret – tenkte man. I alle fall i nye fire år. Men så vippet det feil vei. Det ble Høyre og borgerlig. Dermed fikk romsdalingene de beste kortene. Istedenfor å bruke årevis på å nøle, ble det fortgang i sykehussaken. Resten kjenner vi til. Lokalt kan det se ut som om Arbeiderpartiet har vært i et hjørne, de er blitt satt patt som det heter på sjakkspråket. Uansett hvilken rute du forsøker å flytte kongen, kommer den i sjakk. Kristiansund Arbeiderparti ble satt i patt. Resultatet ser man i dag. Nå kjemper man om at sosialistene nok en gang skal komme seg i regjeringsposisjon. Man bør ikke undervurdere det lokale Arbeiderpartis kontakter med Støre & co. Jan Erik Larsen har forsvunnet fra overflaten, men skulle Støre bli statsminister, vil Ap nok en gang begynne å samle kreftene her i byen. Tidligere ordfører, samferdselsminister og mangeårig redaktør i Tidens Krav Asbjørn Jordahl anbefaler velgerne å ikke stemme Arbeiderpartiet. Det er fra sine egne man skal ha det.

Partiet sliter med å få inn egne representanter på Mørebenken i Stortinget,  og dermed får man mindre innflytelse i fylket. Man kan heller ikke stikke under en stol at AP har en dårlig stemmesanker på fylkestoppen, sett fra Kristiansund og omegn sin side.

Konklusjon: Når en av de som tilhører Arbeiderpartiets sjel, Asbjørn Jordahl, går ut og anbefaler at man ikke skal stemme Arbeiderpartiet, blir det vanskelig å anbefale det motsatte. Man skal likevel ikke glemme at det lokale Arbeiderparti har veldig god kontakt med AP sentralt. Det bør ikke undervurderes.