Mange har reagert på kronikken min om Kristiansundsdialekta som er i faresonen. Men den samme faren gjelder også det fargerike Nordmørsmålet. Normaliseringen av språket dreper mange flotte ord og uttrykk også blant nordmøringene.

Fra jeg var liten gutt til langt opp i tenåringsalderen var jeg i ukesvis på besøk til slekta på Straumsneset. For en bygutt var det mye nytt og lære både om gardsdrift og andre forhold. Dette har preget meg og mine holdninger for livet.

Jeg oppdaget tidlig at det sjøl i dette bygdesamfunnet var stor forskjell på dialekter. Spesielt i Kvisvika snakket folket mye mer landsmål enn det jeg opplevde på gården ved Straumsvågen. Men det kan være at der bodde ei tante som var innflyttet fra Bremsnes til Straumsvågen.

Store forskjeller

Etter hvert som jeg vokste opp – og spesielt da jeg startet opp som journalist – reiste jeg i årevis Nordmøre rundt på kryss og tvers.  Da oppdaget jeg at det var til dels stor forskjell på hvordan folket utrykte seg fra kommune til kommune, og fra bygd til bygd. Jeg merket også den store forskjellen fra ytre og indre strøk. Det var et herlig mangfold, men bak lå nordmørsmålet.

Jeg fant ut at det var mange bygdesamfunn som hadde sine egne helt spesielle ord og uttrykk. Som et eksempel kan man vise til hvordan folk på Skei i Surnadal uttrykker seg når «tjora skiter på den kvite skjorta». Mange bygder har sine helt spesielle uttrykk.

Mange gode ambassadører

Men jeg merket også hvor stor forskjell det var på gammel og ung.  Når det gjelder Surnadal har vi Hans Hyldbakk og Henning Sommero som mektige ambassadører for nordmørsmålet. Men vi har også mange andre som har gjort enn innsats for å ta vare på det mektige språket på Nordmøre. 

Også i min egen familie har vi folk som har gjort sitt for å hedre det flotte språket på Nordmøre. Min bestefar – Robert Hals – var organist og dirigent i Straumsnes. Hans bor Peder Hals skrev «Normørsgut – opp og ut» en flott hyldest til nordmøringen og språket. Mange øyne var våte når denne sangen ble fremført på sangarstevner med stort patos.

Heldigvis har vi mange slike ambassadører som med stolthet har brukt sitt landsmål på en forbilledlig måte. Jeg er glad for at mange unge nå bruker dialekta på et rotekte og inderlig måte. Dette er på å gi stolthet og identitet Mange av de unge flotte musikerne vi har så mange av på Nordmøre bidrar til å føre språkarven videre.

Byfolk «hatet» landsmål

Men det var ikke bare bare å komme til en by med sitt landsmål. Mange ble mobbet. Kristiansund var ikke noe unntak. Men mange kristiansundere oppleve den samme uforstand når de kom til Oslo. Skjønt noen fikk det enda tøffere. Var man nordlending var det å komme til hovedstaden spesielt vanskelig i tidligere tider – i alle fall om man skulle leie hus eller skaffe seg jobb.

Takk og pris har verden forandret seg, men fortsatt er det mange som endrer sitt talemål straks man kommer til en by. På vegne av alle byfolk vil jeg uttrykke en sterk beklagelse til hvordan vi har oppført oss mot dem som snakket litt «rart» når de kom til byen.

Snakk fra «levra»

Jeg har intervjuet mange tusen mennesker i min pressekarriere. Jeg er veldig glad når folk snakker fra «levra» og når de bruker sitt naturlige talemål. I dag er det selvsagt farlig å bruke uttrykket at man kaller en spade for en spade. Men det er viktig å kunne snakke slik at man blir forstått. Jeg har veldig ofte hørt mislykket «knoting». Noen tror liksom at man blir mer respektert og er av større betydning dersom man snakker pent riksmål.  Jeg vil si at det heller kan virke motsatt. Hver deg sjøl og snakk det språket du er vant med er mitt råd.

 Vi skal være stolte

Nordmøre har noe av den flotteste og rikeste natur vi har i landet. Nordmørsbunaden er etter mitt syn den flotteste bunaden vi har i Norge. Men vi har også et fantastisk og flott språk. Det gjelder både Kristiansundsdialekta og det gjelder Nordmørsmålet. Ta vare på det.