En internasjonal liga med hvitsnippforbrytere har tømt statskasser i Europa for hundrevis av milliarder kroner. Problemet er at noen av verdens største banker også har vært med på dette storstilte bedrageriet. En utspekulert metode for beregning av utbytteskatt på aksjer gjorde at man flere ganger fritt kunne hente ut enorme beløp som engang ikke var innbetalt av kjeltringene. Det var vanlige skatteytere som hadde betalt inn. Nå er disse pengene ranet.

Denne saken er rullet opp takket være en kritisk og fri presse.

Grådigheten kjenner ingen grenser
Dessverre har vi også en rekke eksempler i vårt eget land på svik. Jeg synes Tolga-saken hvor en kommune har sørget for å øke tallet på psykisk utviklingshemmede for å få flere frie statsmidler, er forferdelig sak. Her blir unge mennesker satt under vergemål for at kommunebudsjettet skal gå opp. Et pennestrøk har gjort at de unge guttene er kommet i gruppen psykisk utviklingshemmede – og dermed har kommunen fått utbetalt mer penger. Også denne saken er avdekket takket være kritisk og god journalistikk. All honnør til VG som tok jobben med å grave frem all skitten.

I kjølvannet av denne saken er det kommet frem at konsulentfirma har utviklet egne prosedyrer for å hjelpe kommunene med å finne ukjente psykisk utviklingshemmede blant innbyggerne  slik at overføringene fra staten kunne økes. Selvsagt skulle konsulentselskapet ha fortjeneste på en slik tjeneste. Stifteren av dette selskapet har selv jobbet sentralt i helse- og sosialtjenesten i en kommune. Hvilken etikk og hvilken moral. Jeg gremmes.

Fiktive reiseregninger
I Stortinget har en folkevalgt representant fra lov og orden-partiet Fremskrittspartiet hentet ut store beløp på fiktive reiseregninger. Vedkommende satt i Kontrollkomiteen. Dette er selvsagt en stor menneskelig tragedie. Men man må spørre seg hvilke kontrollsystemer man har. Selvsagt er mye basert på tillit, men det viser seg at noen har en mer tilfeldig omgang nettopp til denne tilliten. Her må det ryddes opp. All honnør til Aftenposten.

Mer kritisk journalistikk
Selvsagt burde vi hatt mye mer kritisk journalistikk både sentralt og lokalt også i Norge. Men kritisk journalistikk er veldig ressurskrevende – og man må ha dedikerte og veldig flinke journalister til slike jobber. Slike journalister vokser ikke på trær.

For min del er jeg veldig glad for at jeg har ansatt journalister i mediehuset Byggeindustrien som nå avdekker betydelig grums i Follobaneprosjektet i Bane Nord (tidligere Jernbaneverket).

Det er utrolig hvordan enkelte kan berike seg gjennom kameraderi og dårlige kontrollsystemer. Er du frekk nok synes det ikke å være grenser. Kreativiteten er her brukt på en for samfunnet lite heldig måte. Noen må nemlig betale for galskapen.

«Velgjørere» overalt
I løpet av de siste årene er det vokst frem en jungel av ulike konsulentselskaper som kan hjelpe både enkeltpersoner, bedrifter, offentlige virksomheter, kommuner og fylker med å «vinne» saker overfor byråkratiet og forvaltning. Milliardbeløp forsvinner i lommene til disse «hjelperne». De må opplagt lykkes med jobben, for det blir stadig flere av dem og det blir stadig flere oppdrag.

Jeg oppdaget nylig at selv lille Tingvoll kommune nå skal bruke 100 000 kroner for å få hjelp av Kurt  Oddekalv og hans organisasjon for å vinne frem i deponisaken ved Raudsand kommune i Nesset. Jeg reagerer på dette vedtaket. Det undergraver kommunens tillit. Det må være mulig å kunne få frem opplysninger og fakta på andre måter.

Setter vi ikke en stopper for dette uvesenet må vi snart betale de «gode hjelperne» for alt i samfunnet. Da er veien kort til at vi får like korrupte tilstander som vi har i land vi ikke vil sammenlignes med.