Makt er viktig for mange både i politikk og i byråkrati. Har man først fått en posisjon så kjemper man som løver for å holde seg på maktens pyramider. Dette er kanskje årsaken til at vi ser så mange merkelige konstellasjoner i samfunnet. Dette maktspillet har mange tapere – og dem som taper mest er folk flest.

Viktig med egen vinning

Mange i eliten lever i en egen boble. Der er det trygt og godt. Og der er det mange privilegier. Noen i denne boblen tror at de kan bruke hva de vil av samfunnets midler. Det gjelder også til det som tjener dem personlig. Se bare på avisens avsløringer av hvordan Stortingsgruppene forvalter skattepengene til fest og moro eller til reisevirksomhet som strengt talt har lite med stortingsrepresentantenes arbeid å gjøre.

Vi ser også hvordan ledende fylkestingsrepresentanter galant setter sine egne velgere til side. For å beholde sine posisjoner – eller for å oppnå nye posisjoner er det viktig å stemme taktisk og «riktig» slik at man får støtte. At man da setter sine egne velgere i sine egne valgkretser i forlegenhet, synes å bety lite. Det at man er valgt som tillitsmenn for sine velgere, synes også å være glemt. For maktmennesker er dette underordnet. Jeg tenker her ikke minst på kampen om å bli ny fylkesordfører i Møre og Romsdal.

Vi ser hvordan styrene i fylkespartiene overkjører mange av sine egne medlemmer for å fremme sine saker. Det er nok å vise til Senterpartiet i Møre og Romsdal som nylig har sendt ut en pressemelding i sykehussaken.

I mange partier er det nominasjonsstrid nå. Skal man ha et håp om å overleve en nominasjon må man pent finne seg i å følge dem som til enhver sitter med makta i partiene. Om vi får frem de beste kandidatene på denne måten kan man saktens spørre om.

Kameraderi kjenner ingen grenser

Det har alltid vært mye kameraderi inne i den store boblen. «Hjelper du meg så skal jeg hjelpe deg». Følger man det prinsippet er man garantert nye feite politiske bein eller en ny jobb i det offentlige Norge. Se bare på hvordan man fordeler styreverv i offentlige bedrifter og foretak. Det at politikere veksler mellom å være politikere den ene stunden for så å jobbe i PR-bransjen i det neste – er også en uting. Dette gir mange uheldige bindinger.

Og byråkratene følger opp. De omgir seg med slekt og venner. Habilitet – hva er det? For mange synes det å være et fremmedord. Kjærligheten kjenner ingen grenser vet vi, men dersom folk blander jobb og familieliv kan det skape problemer. Men kjærlighet gjør blind må vite. Men inne i boblen synes det meste å være tillatt.

Familiedynastier

I en familiebedrift er det gjerne vanlig at neste generasjon overtar. Ja, vi ser at slikt kan skje i mange generasjoner. Skjønt de fleste familiebedriftene er gjerne konkurs når vi kommer til tredje generasjon.

Men jeg har aldri forstått at det skal være mulig i det demokratiske Norge at enkelte familier kan få en så dominerende posisjon som vi ser rundt om i det offentlige Norge. Jeg stiller meg også spørrende til når nære venner av en statsminister kan bekle den ene statsrådsjobben etter den andre.

Ja, selv i mindre kommuner ser vi at slekt følger slekters gang. Spørsmålet mitt om det virkelig er sunt.

Advokatene strømmer til

Det er også forunderlig at hver gang noen i denne boblen føler kritikk, eller dersom man føler seg truet, ja, da kaller man på advokatene – og de strømmer selvsagt til. Dette er godt betalte jobber – og timene går. Ja, det går mange timer som selvsagt betales av skattebetalernes penger. Jeg vet ikke hvor mange milliarder av kroner som «eliten» har kastet på havet de siste årene. Jeg vet bare at det er mye penger.

Selvsagt skal man kunne bruke rettsapparatet når det er påkrevet. Men slik dette har utviklet seg i Norge så har alt for mange saker havnet i retten. Mange av disse sakene burde man ha ryddet opp før katastrofen er et faktum.

Lytter «eliten» til folket?

En annen sak er om den såkalte eliten som sitter der inne i den store boblen, virkelig lytter til det folket sier. Jeg er sannelig ikke sikker. Mange har prøvd å trenge inn i denne boblen. Men når man får de rette folkene i tale så er det liksom et teflonbelegg som ligger mellom ørene til dem som  bestemmer. De hører gjerne, men de tar det ikke til seg.

Skal det virkelig gå så langt at også vi i Norge må ta på oss de gule vestene for å bli hørt – og for at eliten legger om kursen.