Tollere og syndere
Han hadde ikke valgt seg ut statsråden fra begynnelsen av.
Men på ett tidspunkt var det selvfølgelig en dråpe som fikk det til å renne over, en hendelse som fikk ham til å gå over en grense, og når dette skjedde, så var det åpenbart at det var statsråden alt endte opp med. Det var han som tok den siste avgjørelsen, det var han som til syvende og sist hadde ansvaret for eierstyringen, og det var han som stadig møtte all kritikk med det samme svaret.
– Jeg har full tillit til styret i helseforetaket.
Han forsto ikke hvordan regjeringen klarte å manøvrere videre med så mange alvorlige beslutninger som fikk direkte betydning for folks liv og helse. Mange statsråder var blitt byttet ut, av bagatellmessige årsaker, syntes han. Men den ene statsråden som hadde styringen over liv og død gjennom utøvelse av eierstyring av helseforetakene, den ene statsråden som virkelig burde vært avsatt, den statsråden satt tydeligvis trygt. Han klarte ikke å forstå hvordan det var mulig for så mange mennesker å godta at hele grunnmuren for velferdssamfunnet ble revet uten at flertallet grep inn.
– Follow the money, hadde han tenkt. Det var lettere sagt enn gjort. Hvem i all verden kunne tjene på å ødelegge fullt fungerende sykehus og sykehusavdelinger i et rikt land? Med foretaksmodellen fulgte det selvfølgelig en stor mengde høytlønnede direktører som var kjøpt og betalt for å gjennomføre regjeringens politikk. Men disse direktørene var bare verdiløse brikker, innså han. De var bare godt betalt for å gjennomføre upopulære beslutninger. De av direktørene som hadde integritet ble fort avsatt og byttet ut med nye direktører som ikke hadde betenkeligheter med å fatte beslutninger på sviktende grunnlag, å manipulere rapporter, statistikker og tallmateriale for å kunne ende opp med den beslutningen som statsråden allerede hadde kommet frem til, uten tanke for at beslutningene uunngåelig ville føre økt risiko, varig skade og død. Aller mest uforståelig var det at mange av direktørene og styrelederne hadde bakgrunn som leger. En ting var at økonomer, advokater og profesjonelle styreryttere tydelig manglet skrupler, men at leger var villig til å sette både legeetikken og egen integritet på spill ved bevisst å lyve for å legitimere de vedtaket som statsråden ønsket, det overgikk hans forstand.
– Tollere og syndere, hadde tanten kalt dem.
Han hadde lest høyt fra avisen til den gamle tanten. Ingen trodde at hun var i stand til å oppfatte det som ble sagt, men han hadde lest videre. På et tidspunkt hadde han latt seg overraske over at hun ga lyd fra seg. Først hostet hun, og så kremtet hun, og så ytret hun de siste ordene hun noen gang skulle si:
-I de dager skal menneskene søke døden, men ikke finne den. De skal lengte etter å få dø, men døden skal flykte fra dem.
Få dager senere fant hun døden.
For hans del innebar det at han fikk enda bedre tid til å planlegge. Hvis ingen andre hadde evne eller vilje til å gripe inn, så måtte noen gjøre det, tenkte han. Han innså at det ikke var mulig å stille de egentlige bakmennene til ansvar. Han hadde kommet frem til at de eneste som kunne tjene på en nedbygging av spesialisthelsetjenesten var representantene for de selskapene som den norske staten foretok investeringer i gjennom Statens pensjonsfond. Jo lavere andel av brutto nasjonalprodukt som gikk til offentlige velferdsgoder, jo mer av brutto nasjonalprodukt kunne brukes til investering, tenkte han.
Men uansett om han aldri ville finne ut hvem som egentlig sto bak, så var det fortsatt mulig å plassere ansvaret ett sted. Ansvarspulverisering var åpenbart en vesentlig virkning av å innføre foretaksmodellen, men samtidig som de ansvarlige politikerne hadde oppnådd både ansvarspulverisering og ansvarsfraskrivelse, så var det også lettere enn noen gang å plassere ansvaret på én enkelt person. Og denne ene personen var selvsagt ikke demokratisk valgt, men utpekt av regjeringssjefen til å lede departementet og å utøve eierstyring. Ansvaret lå hos statsråden for helse- og omsorgsdepartementet.
Fortsettelse følger i morgen fra kl 12:00...
