Kjære Fjelldronning,
kan du høre
Stangelands gravemaskiner
på Haramsfjellet?
Hører du at det fyres av
sprengladninger, Sonja?
Hysj, vi må ikke bruke krigsretorikk,
ikke bruke et kraftfullt språk,
ikke trekke paralleller
for da er vi historieløse,
den nye okkupasjonen er frivillig,
vi har et demokrati nå,
velfungerende uten lobbyregister,
hvem trenger monarkiet?
Hvem trenger et kongehus som sier nei,
når vi har politikere som sier ja
til hensynsløse klimafryktprofitører.
Hvem trenger et tydelig skille mellom journalistisk innhold og reklame?
Utbyggers påstander er like legitime som forskerens konklusjoner,
i det postmoderne riket.
Kjenner du hubrovingen
mot kinnet ditt, Fjelldronning?
Den store ugla er så sky,
flykter lenger innover
bakser seg framover
på tunge vinger,
men snart er det ikke mer igjen,
Frøya blir slukt av grådige gap
og spyttes ut som anleggsveier,
oppstillingsplasser i betong
og grus.
Det grønne skiftet,
kaller de det.
Hubroen, Sonja,
si at vi fortsatt kan se den
hvis vi har betalt for Netflix.
Den finnes i barnebøker på biblioteket
og på dynetrekket som gis til den nyfødte
på sykehuset,
ikke sant?
År etter år det samme dynetrekket,
den samme insisteringen:
Joda, lille venn,
hubroen lever,
selv om mamma
utrydder den
for å være miljøvennlig
på den raske og populære måten,
slik at mamma
kan få spennende og viktige toppstillinger.
Hubroen kan jo bare komme tilbake etterpå,
ikke sant?
Når vi har spist oss mette,
når vi har løst CO2-problemet vårt,
da er det hubroens tur,
da maner vi den fram igjen,
så blir det så bra, så.
Ikke gråt, lille venn,
ikke gråt, vær grådig,
det er den norske verdien
vi forsøkte å skjule
bak dugnad og vafler,
men vi ser den tydelig nå,
selv ikke mulla Krekars krumspring
kan dekke over det lenger.
Vårt største problem
er oss selv.
Vi legger vårt eget land
i ruiner.
Kjære Fjelldronning Sonja,
hva ser du fra fjelltoppene,
hva ser du fra slottsbalkongen,
hvordan kom vi hit?
Fortell oss, Sonja,
fortell oss om Sørmarkfjellet,
la oss sitte stille
rundt et fiktivt leirbål
midt på Slottsplassen
og høre fortellingen om hubroen,
slik at vi kan slippe å være
så historieløse.
Dikt og tegning : Christina Fjeldavli
Foto fra Haramsøya: Jan Helge Vassbø
