Av: Falk Daniel Øveraas, Fylkestingsrepresentant Møre og Romsdal Høyre
Det deles nå i sosiale i hopetall profilbilder med teksten «50 er ikke nok». Nei, 50 er ikke nok, men skal vi hjelpe flest så skjer dette utenfor Norges grenser.
Vi snakker her selvfølgelig om regjeringens beslutning om å ta imot 50 av 13.000 flyktninger fra Moria-leiren i Hellas. Budskapet fra de innvandringsliberale er klart: Norge har plass til mange flere enn 50. Jeg skal ikke begi meg ut på en debatt om hvor mange vi kan ta imot. Men ser man til min hjemkommune Vestnes kunne vi nok tatt imot flere, noe vi kunne hatt sterkt behov for om man ser på folketallet. Men det er en annen diskusjon. Det jeg derimot vil kommentere er venstresidens stadige bruk av snill symbolpolitikk og populisme for å nå sitt budskap – slik som når flere tusen nå deler symbolske innvandringsliberale budskaper i sosiale medier. Hvorfor er det da verre når innvandringskritiske bruker enkle budskap og spiller på følelser? Man blir gjerne da typisk sablet ned som innvandringsfiendtlig og det som verre er.
Setter man som premiss at Norge faktisk tar imot vesentlig flere enn de planlagte 50, så er dette økonomisk politikk og intet annet. Statsminister Erna Solberg har de siste årene brukt begrepet «Mennesker ikke milliarder», men likevel er en politikers primæroppgave å få budsjettet til å gå opp. Og da må vi faktisk snakke om penger, som styrer alt av politikk uavhengig om vi liker det eller ikke. Det er forståelig at mange mener at kalkulatoren og kulerammen må legges bort når vi snakker om mennesker, men faktum er at også flyktninger, medisiner, sykehjemsplasser og integreringstiltak må ha en post på budsjettet.
Når noen fra Høyresiden i norsk politikk snakker om å hjelpe mennesker der de er, så blir venstresiden konsekvent lyn forbanna og personifiserer en trist historie om noen som har det vondt. Er det en ting vi kan være enige om, er det at veldig mange har det vondt. Debatten ender da til slutt på hvor mange vi skal, kan og burde hjelpe. Når man deler på facebooksiden sin at «50 er ikke nok», kan man tolke dette som at vi må ta imot flere flyktninger innenfor Norges grenser for å hjelpe dem her. «Å hjelpe dem der de er» har de siste årene fra venstresiden blitt enstydig med å ikke gjøre noe som helst, men samtidig er dette også den måten vi faktisk kan hjelpe flest. Man blir fort sett på som kynisk når man stiller seg som motstander til symbolsk snillisme og symbolpolitikk, dette får så være. Sett fra et utilitaristisk ståsted vil det å hjelpe flere tusen mennesker alltid trumfe å ta imot noen hundre inn til Norge. Denne diskusjonen handler til slutt ikke hvem som er snillest og bryr seg mest, men hvordan vi kan hjelpe flest mennesker per krone. Så kanskje er ikke regjeringens politikk så fæl likevel: bring de som trenger det mest til Norge og hjelp resten der de er.
