Hva slags samfunn ønsker vi at våre unge skal vokse opp i? Skal vi fortsatt ha et samfunn med en restriktiv holdning til alkohol, til rus, eller ikke?

Å være opptatt av god folkehelse, er det forenlig med en mer liberal ruspolitikk? Er en mer liberal ruspolitikk forenlig med våre verdier?

Vi tviler. Derfor skulle vi gjerne sett at en ga seg mer tid til å finne trygge løsninger som vi alle har tillit til. For målet er det samme.

Regjeringen la frem forslag til rusreform i Proposisjon 92 L 19. februar 2021, og er basert på NOU 2019:26 Rusreform – fra straff til hjelp. Den skal opp til førstegangsbehandling i Stortinget 3.juni, men før det skal forslaget behandles i Arbeiderpartiets landsmøte til helgen. Vi som skriver dette ønsker å gi klart uttrykk for våre tanker rundt reformen og hva denne kan resultere i.

Hovedgrepet i reformen er å flytte reaksjonene på rusbruk fra straffelovgivningen til helselovgivningen, en avkriminalisering. Bruk, besittelse og kjøp er fremdeles ulovlig, men skal ikke medføre straffereaksjoner nedfelt i straffelovgivningen.

Rusreformen legger opp til terskelverdier for ulike stoff som avgjør om man ligger innenfor det som er avkriminalisert eller om man er i straffelovgivningen. Det er satt noen høyere terskelverdier for rusavhengige, men det er opp til politiets skjønn å vurdere hvem som kan besitte hvor mye.

I praksis vil for eksempel en ungdom kunne være i besittelse av opptil 10 gram hasj uten å straffes.

Politiet får fortsatt ansvaret for å avdekke bruk og besittelse av narkotika. De som blir tatt for bruk eller besittelse er forpliktet til å møte opp for en kommunal rådgivningsenhet for narkotikasaker. Er de mindreårige kan også foresatte bli forpliktet til å møte opp. Manglende oppmøte medfører et gebyr på rett under 2400 kroner. Dette gjelder også om foresatte ikke møter.

Oppfølging utover det første møtet hos rådgivningsenheten er basert på frivillighet.

Slik vi ser det er dette bekymringsverdig. I dag møtes unge med forpliktende oppfølging, som kan bidra til å hjelpe dem med bakenforliggende årsaker til rusbruk. Virkemidler som i dag brukes fryktes å falle bort om den videre oppfølgingen skal baseres på frivillighet.

Rusreformens intensjon om å gå fra straff til hjelp støtter vi i stor grad. Det er viktig å få hjelp til en rusfri tilværelse, og møte mennesker med verdighet heller enn straff. Vi tenker at det må gjennomføres en reform som faktisk bidrar til å både styrke forebygging, og gi helsehjelp for rusavhengige, gode behandlingstilbud og med tiltak for å redusere overdosedødsfall.

I England ble cannabis i 2004 nedklassifisert fra klasse B stoff til klasse C med alt det innebar. I 2009 bestemte regjeringen seg for å reklassifisere det tilbake til klasse B stoff. Grunnen var at det var stor usikkerhet knytt til ungdommens mentale helse og økt bruk av cannabis. Politiet brukte mindre tid på denne typen lovbrudd, og rapporterte om at signalet som var sendt til befolkningen, var at cannabis nå var lovlig og ergo antageligvis ikke så farlig.

Politiets representant i Rusreformutvalget mener at det er sannsynlig at andre saker vil prioriteres høyrere pga begrensede ressurser, og vi er redde for at de unges holdninger vil endre seg i en mer liberal retning. Tør vi gamble med det?

Rusreformen legger opp til opprettelse av en rådgivningsenhet for narkotikasaker på kommunalt nivå. Det følger ikke med nok midler til å dekke hele denne reformen, og det er derfor også en stor bekymring for at reformen legger opp til økt ulikhet ved at de som bor i ressurssterke kommuner får bedre oppfølging enn de som bor i ressurssvake kommuner.

Norge har i dag lav bruk av illegale rusmidler sammenlignet med andre EU-land. Det gjør potensialet for vekst større enn i andre land. SERAF (Senter for rus- og avhengighetsforskning ved UiO) har påpekt at det er bedre å ha en føre-var holdning og at en liberalisering av lovverket øker sjansen for at flere vil ha erfaring med rusbruk.

Denne bekymringen deler vi.

Av: