La oss slå fast først som sist: Norge har ikke en strømkrise, vi har en strømpriskrise.

Norges vassdrag og energidirektorat (NVE) anslår i sine tall at vi har en produksjon av vannkraft på 138 TWt og vindturbinene produserer faktisk 18TWt. Vi har med dette et overskudd på strøm på ca. 20TWt.

Hvordan henger dette da sammen at den strømmen som det koster 5-10 øre pr. kWt å produsere, blir solgt til disse obskøne prisene vi ser i dag?

Historisk, i veldig korte linjer

Med den industrielle revolusjonens inntog i Norge startet også den grønne omstillingen, en industri som hver dag søkte å bruke energien mer effektivt, utnytte råstoffer bedre og gjøre produktene så billig som mulig. I 1885 skjøt dette fart da vi fikk det første elektrisitetsselskap i Skien. I 1906 kom panikkloven for å sikre at ikke befolkningen ble lurt til å selge fallrettigheter. Naturressurser var også da et allemannseie. Som videre førte til at vi fikk konsesjonslovgivningen i 1909, og vi fikk hjemfallsretten som sikret at rettighetene automatisk skulle gå tilbake til Staten, etter en gitt tidsperiode. Opp gjennom tiden frem til 1940 ble det aller meste av denne kraften brukt til industrielle formål, slik at da krigen var slutt i 1945, var det ikke så mange husholdninger som hadde innlagt strøm i husene. I etterkrigstiden startet staten en storstilt utbygging av vannkraft som frem mot 1990 sikret oss den leveransesituasjonen vi har. Fra rundt 1985 ble det satt ned et utvalg som skulle arbeide frem en ny energilov som skulle sikre elektrisiteten og forsyningssituasjonen. Denne loven skulle vedtas etter valget i 1989, men ble utsatt, og i 1990 ble den vedtatt.

Den store katastrofen i denne loven er at strøm ble strøket som en infrastruktur og omdefinert som en vare, slik at den kunne omsettes på det frie markedet.

I nyere tid føyer vedtak som tilslutning til EUs energipakker og ACER seg inn i rekken av vedtak Stortinget har gjort som er med på å drive prisene opp.

Kabler, og EUs felles energimarked

Etter at Norge sluttet seg til EØS avtalen i 1994, har det vært bygget ut diverse kabler til våre nærmeste naboer, Europa og ikke minst til Storbritannia. Disse kablene er bygget ut for å ha en fri flyt av strøm, begge veier. Etter hvert som Norge har sluttet seg til EUs energidirektiv og ACER, brukes disse kablene til å harmonisere kraftprisene. EUs overordnede mål er at det skal være den samme kraftprisen i hele EUs kraftmarked. Prisen skal harmoniseres. Hvordan skal dette slå så negativt ut for vår del med tanke på prisen? Norsk kraftproduksjon er en mygg i det europeiske kraftmarkedet med sine 160 TWt i et marked på 3000 TWt - som en så billedlig forklarte det. Om du har 20 grader i stua og det er minus 10 ute og du så åpner vinduet, da stopper ikke gradestokken på null, den fortsetter nedover til du har minus 10 i stua di også. Slik blir det også for det norske kraftmarkedet i forhold til det store fellesmarkedet i Europa. Kablene er ikke bare bygget for eksport, de er bygget for utveksling av strøm, begge veier. Dermed vil det være markedssituasjonen i Europa som regulerer prisene også i Norge. For lokaldemokratiet har disse prisene vært som julekvelden, da kommuner rundt om i det ganske land har store eierinteresser i diverse kraftselskap.

Konsekvenser

De kortsiktige konsekvensene har vi sett i vinter, er et voldsomt hopp i strømprisen. 2021 har ikke vært et år som skulle tilsi at prisene skal være så astronomiske. Vi ser allerede de første konkursene i industrien på grunn av strømkriser som gjør at man ikke lenger har driftsgrunnlag. I en del bransjer utgjør en kostnadsøkning på 5 øre pr. kWt kroken på døra.

Langsiktig, tør knapt tenke tanken, når de langsiktige avtalene for den kraftkrevende industrien etter hvert går ut og skal reforhandles. Det vil komme et ras av konkurser og nedleggelser, reduksjon i produksjonen som et resultat av denne politikken. Legger man ned et smelteverk i Norge, vil ikke etterspørselen etter aluminium avta. Nei, da øker man produksjonen i et land som forurenser mer (Kina) – hva da med det Konstruerte grønne skiftet? Eller er det slik Afrika hadde det for 50-100 år siden, da europeiske land nektet Afrika å produsere, de skulle eksportere råstoff. Er det dit EU vil tving oss?

Stortinget har slukt rått EUs grønne plan, uten å tenke på at vi siden 1885 har hatt et kontinuerlig grønt skifte. Vi har gradvis gjennom hele 1900-tallet skiftet ut kull og olje, først i industrien, deretter i husholdningene. Norge er ferdig med sitt grønne skiftet.

Hvorfor skal vi la Stortinget påføre oss dette konstruerte grønne skiftet?

Industri- og Næringspartiet har helt siden stiftelsen hatt et slagord – Utvikle, ikke avvikle – og derfor stiller vi oss uforstående til hvordan man håndterer dette konstruerte grønne skiftet. På den ene siden ønsker en del organisasjoner og politiske parti å legge ned olje- og gassnæringen. De samme jubler over at vi eksporterer grønn energi. Man må kunne tillate seg å spørre de samme hva vi skal leve av i dette landet. Oljefondet? Kan man bruke dette da, det er skitne penger … Skal Norge på noen som helst måte klare de vanvittige tankene til Stortinget, må vi UTVIKLE, IKKE AVVIKLE. Vi må øke verdiskapningen, Norge er i dag en stor råvareeksportør, men med den poltikken EU legger for dagen, så skal vi legge ned dette også. Skal Norge ha noen inntekter i fremtiden, må vi snu økonomien til større andel produksjon, vi må slutte å eksportere varer som ikke er videreforedlet i Norge. Med andre ord vi må snu økonomien vår, slik at vi får en mer hardfør økonomi, som vil evne å føre velferdsstaten videre når oljen en gang tar slutt.

Vi frykter allerede det lønnsoppgjøret som ligger foran oss, med tanke på den reallønnsnedgangen man har hatt i landet, når man får dette på toppen av at NVE eksporterer konkurransefortrinnet til norsk industri

Hva ser vi i Industri og Næringspartiet – INP for oss?

INP mener at det er enkle grep, men disse grepene er så inngripende at det er en tung vei.

Norge må ut av det felles europeiske energimarkedet og ACER. Som nevnt over, EUs politikk gjennom energimarkedet er direkte årsak til at prisene på strøm har slike astronomiske priser vi har sett denne vinteren. Det vil heller ikke bli bedre fremover, da utjevningspolitikken fortsetter og EUs fjerde energipakke står på Stortingets saksliste, noe som vil medføre at vi avgir enda mere styringsrett til Brussel.

Vi må si opp EØS-avtalen. EØS-avtalen er ikke noen handelsavtale, den gir eksportnæringen tilgang til det indre marked, det medfører fri flyt av arbeidskraft for å nevne noe. Men grunnen til at denne må sies opp, er at energimarkedet og vår deltakelse i dette er knyttet opp mot EØS avtalen. Vi erfarer at hverken vår tilslutning til EUs energimarked eller EØ- avtalen er gjenstand for reforhandling. For at vi skal berge det norske velferdssamfunnet, er vi nødt til å ta slike grep. EUs frie energimarked er ikke forenelig med verdiskapning i distrikts-Norge hvor kraftkrevende industri er hjørnestensbedrifter i lokalsamfunn som Sunndalsøra, Odda og Mosjøen for å nevne noen.

Vi må kutte kablene Selvfølgelig ikke bokstavelig, vi må regulere eksport og import på en helt annen måte. Vi må rett og slett være mer egoister, vi må tenke på oss selv og vårt velferdssamfunn. Med andre ord: vi kan tillate oss å eksportere overskuddskraft

Elektrifisering av sokkelen Større galskap skal man lete lenge etter. Vi skal med andre ord sende vanvittige mengder strøm ut i havet, som reduserer tilgangen på billig strøm på land og dermed fortsetter å ta fra industrien konkurransefortrinnet. Ikke minst man skal bruke et titalls milliarder på galskapen, samtidig som fattigdommen vokser i Norge.
Kraftproduksjon Mange av de eksisterende vannkraftverkene vi har begynner å bli så gamle at de er modne for oppgradering. Vi må legge til rette for at denne oppgraderingen kan skje. NVE sier i sine prognoser at dette vil kunne øke produksjonen med 5 TWT, mens beregninger fra NTNU sier rundt 30 TWt. Med andre ord vi må oppgradere de eksisterende vannkraftverk, noe som ikke vil gi nevneverdige naturinngrep da de allerede er gjort. På denne måten slipper vi i tillegg flere av disse vindturbinene som raserer norsk natur, slik at når konsesjoner går ut, kan man avslutte dette og sette naturen tilbake så godt det lar seg gjøre.

Det største og viktigste INP ser for seg å gjøre, er knyttet til energiloven av 1990. Strøm er ikke en handelsvare som man kan velge å ikke kjøpe om man synes det er for dyrt. INP vil ha en fullstendig revidering av energiloven, vi må definere strøm som infrastruktur, vi må regulere mulighetene for eksport og import av kraft, for på den måten å kunne regulere prisene til industri og husholdning for å kunne videreføre velferdssamfunnet.

Industri- og Næringspartiet er et sentrumsorientert parti, med sterkt fokus på distriktene og verdiskapning. Vi kan ikke akseptere at Brussel raserer vårt velferdssamfunn.