Skal vi ha et levende land, må det også være liv i distriktene. Dessverre kan det se ut til at oppdrettspolitikerne på Løvebakken tror Lillestrøm er distriktets Norge.

Det siste skuddet for baugen er det siste skatteløftet til Regjeringen der de skal hente 33 milliarder i økt grunnrenteskatt. Er det ikke snart på tide at man skrinlegger sentraliseringspolitikken? Man sitter med et klart inntrykk av at det er en styrt avvikling av Norge, ikke utvikling.

De siste årene med pandemi har vist oss at det er teknologi som gjør det mulig å ha arbeidsplasser spredd utover, man må ikke sitte under samme tak. Nå skal det svies av ufattelig mange milliarder på nytt regjeringskvartal. Nå sier ikke jeg at vi ikke skal bygge et regjeringskvartal, men hvorfor ikke benytte anledningen til å tenke nytt? Med dagens teknologi er det ikke noe som hindrer at eksempelvis Fiskeridepartementet ligger i Ålesund, Olje- og energidepartementet ligger i Stavanger. På den måten vil man kunne bygge mindre i Oslo som allerede er et pressområde. Vi flytter statlige stillinger ut fra Oslo-gryta. Vi får de som skal ta bestemmelser ut i andre deler av landet, nærmer dem de faktisk skal gjøre bestemmelser for, BEFOLKNINGEN. Dette er elementer som eksempelvis INP allerede har i sitt partiprogram.

Egentlig en liten digresjon i dette innlegget. Det er lov å lure, hva tenker man med når man står på en pressekonferanse og med hevet hode sier at havbruk skal betale en grunnrenteskatt på 40 prosent, for å berolige næringen at deler at dette skal komme kommunesektoren til gode? Skal den rette opp den skakkjørte økonomien i Oslo, er det det de mener? For et slikt utsagn skaper ikke ro. Aksjene i næringen falt som en stein og 50 milliarder var borte omtrent på sekundet. Investeringer er skrinlagt eller i beste fall utsatt, og ansatte går plutselig en usikker tid i møte. Ja, vi må ikke glemme at det er ansatte i distriktene som plutselig er mer utsatt, ikke de som sitter på et kontor i Oslo eller en annen by. Så kommer avgifts partiene på banen og jubler uhemmet over økte skatter, med tanke på at de rike må betale mer. Men når skal disse skatt- og avgifts partiene se helheten i dette. Det er til slutt forbrukeren som får regninga, man behøver ikke være rakettforsker for å skjønne det.

Vi har i vårt partiprogram at havbrukene skal opp på land, for på den måten å sikre det marine miljøet og stammene av vill fisk. Slik vil vi i mye større grad sikre oss mot rømning. Ikke minst vil vi samle opp avfallsstoffene, vi antar at det også vil kunne medføre mindre sykdom blant fisken. Dette er en omlegging av oppdrettsnæringen som selvfølgelig vil skape utfordringer og krever areal. Teknologien eksiterer, den må bare tilpasses. Som det mest distriktsvennlige partiet i Norge mener vi at vertskommunen skal ha nytte av å ha anleggene, en faktor er at de skaper arbeidsplasser, og ved å få merdene på land, vil man få et bedre miljøarbeid. Hva med å legge på en avgift på omsatt fisk i størrelsesorden 10–12 øre pr. kg fisk, som i sin helhet skal tilfalle vertskommunen. I tillegg til at man fra staten sin side må legges til rette for at det blir attraktivt å flytte anleggene på land.

Vi trenger ikke å belaste en næring med 40 prosent grunnrenteskatt i en tid der matvareprisene har steget slik de har gjort, da skal ikke regjeringen pålegge mer skatt slik at de presser matvareprisene enda høyere. De aller fleste skjønner tankegangen til Norges Bank: det blir økt forbruk, så da må vi heve renten. Skulle tro høyt utdannede økonomer skjønner: forbruket har ikke økt, det har derimot gått ned, men prisene har gått opp i et slikt tempo at selv om forbruket har gått ned har kostnadene gått opp!

Samtidig som de setter grunnrenteskatten for havbruk til 40 prosent, setter de grunnrenteskatt på 40 prosent på vindkraft og hever den fra 37 til 45 prosent for vannkraft. Hvor i alle dager skal man begynne?

Industri- og Næringspartiet er sterk motstander av å rasere naturen vår med disse turbinene med propeller. Det gjøres ubotelige inngrep i urørt natur, det spres mikroplast og andre stoff ut i naturen vår. Som et av de eneste (antakelig det eneste) landet som gir produsentene gratis støtte til kraft. Eller gratis – det er vi som forbrukere som må betale dette. Dette er kraft som trengs for å la turbinene svive rundt.

Vi skal stoppe det som stoppes kan og reversere de konsesjoner som kan reverseres. De turbinene som vi ikke får stoppet der, skal det bli slutt på all form for subsidier til, og de skal skattlegges på akkurat samme måte som vannkraft.

Vi er veldig klare på at vi skal utvikle vannkraften i Norge, vi må oppgradere vannkraftverkene våre. Vi må legge til rette for at man har en økonomi til å kunne gjøre nødvendige oppgraderinger. Det finnes beregninger på hvor mye denne oppgraderingen kan gi oss i ekstra strøm, beregningene viser med de laveste prognosene fra NVE som heller vil bygge vindturbiner til NTNU som er mer uavhengig, som viser et potensiale på rundt regnet 25 TWh.

Det fullstendig uforståelig at man hever skattetrykket på vannkraft til 45 prosent fra 37 prosent. Og øker til 40 prosent for vindturbiner.

For INP hadde den naturlige endringen vært å pålegge havbruksnæringen et skattetrykk på 10-12 øre pr. kg omsatt fisk, som i sin helhet skal tilfalle vertskommunen.

Hvorfor ikke beskattet vindkraften med 37 prosent og fjernet alle støtteordninger, sikret oss at utbygger overholder vilkår i konsesjonen og avsetter midler for å tilbakestille naturen etter at konsesjonstiden er ferdig. Samtidig beholde skatten på vannkraft urørt, da ville vi behandlet begge likt. Da ville man antagelig fått investeringer innen vannkraft.

IKKE EN WATT MÅ EKSPORTERES før alle husholdninger og næringer har fått dekket sitt behov av billig fornybar vannkraft..

Da har vi ennå til gode å ta strømmen av børs, komme oss ut av det europeiske strømmarkedet og til slutt å endre energiloven. For oss i Norge er strøm infrastruktur, vi har ikke utbygd gassforsyning.