OK, greit – oljen er veldig viktig, og i INP mener vi at dette er en av Norges aller viktigste næringer. Nå og i årene fremover. Men oljen varer ikke evig.
Når vi snakker om Norges fremtid, er det ingen tvil om hvem som virkelig skal bære velferdsstaten videre: Det er menneskene.
Du har kanskje ikke kost deg med Perspektivmeldingen til morgenkaffen. Det er ikke akkurat en sidevender, men den gir noen skarpe pekepinner om hvor vi er på vei. Én ting har vi visst lenge: Innen 2031 vil det være flere eldre over 65 år enn unge under 20 i Norge. Fødselsratene stuper, og den trenden snur ikke med det første. Det vil om noen skremmende få år ikke være nok unge til å dekke opp kostnadene ved de eldre.
Så hva gjør vi da? Legger vi all vår lit til oljepengene?
Vel, ta en titt på perspektivmeldingens kapittel om Norges nasjonalformue. Den deles i fire: arbeidskraft, realkapital, finanskapital og naturressurser. Og gjett hva? Arbeidskraften alene utgjør 65 % av hele kaka. Naturressursene? Kun 5 %.
Nåværende og fremtidig arbeidskraft er altså vurdert til å utgjøre hele to tredjedeler av Norges nasjonalformue!
Så nei, vi kan ikke bare hvile på laurbærene og håpe at oljepengene redder oss. De er en helt nødvendig del av bildet nå og i mange år fremover, men det er menneskene vi må stole på. De skaper, innoverer, bygger og vedlikeholder – det er de som skal få hjulene til å gå rundt.
Men her er det viktige: De må få muligheten til å gjøre nettopp det. De må ikke druknes i skatt og rigide rammer som kveler kreativitet og drivkraft. Hvis vi struper skaperkraften i arbeidsmarkedet, oppfører vi oss som dårlige investorer. Vi bruker opp formuen i stedet for å dyrke den.
Arbeidende kapital betyr å sette penger i arbeid – å investere for å skape noe større i fremtiden. Nasjonalformuen vår fungerer på samme måte. Vi må legge til rette for vekst, ikke bare sløse bort det vi allerede har.
Hvis vi ønsker en bærekraftig velferdsstat, må vi satse alt på det viktigste vi har: Arbeidskraften. Menneskene. Det er de som skal løfte Norge inn i fremtiden.
Men da må vi våkne. Rammevilkårene for verdiskaping må bli bedre. Og hvordan er vilkårene akkurat nå? De er rett og slett ikke gode nok.
En stat som konstant strammer grepet rundt de som skaper verdier, er nemlig en stat som undergraver sin egen fremtid.
Om noen lurer, så har vi noen forslag til hvordan vilkårene kan bli bedre.
