Ser man på de lange linjer er det vel silda som har betydd mest for kystbefolkningen i Norge. Selvsagt har også andre fiskeslag betydd mye – ikke minst torsken. Men uansett er det silda som opp gjennom tidene har skapt vekst og rikdom langs kysten. Ja, hadde det ikke vært for sild og potet hadde nok mange mennesker både i Norge og i mange andre land fått problemer med å skaffe nok mat på bordet i trange tider.

De store linjene

Det er skrevet mangt og mye om silda. Boka «Havets Sølv Kystens Gull» som jeg er ansvarlig for, beskriver de store linjene i slldefisket. I boka ser vi på hendelser langt tilbake i tid. Vi skriver også om hva som har skjedd på andre kyster – ikke minst hva som har skjedd i farvannene rundt Island. Mange nordmenn har fisket mye Islandssild. Mye av den ble ført til Norge. Nå er også dette fisket kommet tilbake.

Tragiske ulykker

Vi ser også på alvorlige hendelser langs vår egen kyst. Den mest tragiske saken gjelder ulykken på Titran. Uværet som kom natt til 13. og 14. oktober i 1899, kostet 141 mennesker livet. Dette var fiskere som drev sildefiske med garn. De materielle tapene var enorme. Veldige mange barn ble farløse. Mange enker satt tilbake i fortvilelse.

Men det har vært mange andre ulykker som har rammet hardt. Den oversikten vi gjengir av forlis i fiskeflåten er skremmende lang.

Silda vandrer langs kysten

I denne boka har vi særlig konsentrert oss om sildefisket fra 1950 og utover. Silda er lunefull, og man vet nesten aldri hvor den kommer til kysten for å gyte. Over tid har vi sett at silda vandrer.  Ii løpet av 100 år kan den gyte fra langt sør på Vestlandet og til kystområdene utenfor Nord-Norge. I perioden fra 1950 og frem til kollapsen i sildestammen i 1972 da fisket ble stoppet, foregikk det aller meste av vintersildfisket på kysten fra Florø og nordover til kysten av Møre og Romsdal og Trøndelag. Kristiansund ble den siste store sildebyen i Norge. På det meste var hundrevis av båter og tusenvis av fiskere samlet i Nordmørsbyen. På den tiden var dette verdens største småby. Det var et enormt liv natt og dag. Det kom folk fra alle kanter for å få sildejobb.

Enorme verdier

Enorme verdier ble brakt til land – og dette ga inntekter som ble fordelt langs hele kysten. Alle avisene langs kysten skrev om silda. For min del var jeg hver kveld på sildelaget for å skrive av alle fangstlistene som jeg dikterte til avisene rundt om. Det var topp lesestoff.

Mange gamle båter

Etter krigen var det mange gamle og dårlige båter med i sildefisket. Snurperne hadde notbåter ( dorryer og posebåter). Det på drive fiske på den måten var hardt arbeid. Hardt var det også for fiskerne på båtene som hadde garn og trål.

Mange av de større båtene som den gang var med i sildefisket, var tidligere engelske marinefartøy. En rekke minesveipere ble bygget om til fiskefartøy. Gamle hvalfangere ble bygget om til sildefisket. Enda på 1960-tallet var det båter med dampmaskin med i fisket. Ombyggingen ga mye arbeid til skipsverkstedene.

Det ble ellers bygget mange nye fiskebåter etter krigen. Mange skipsbyggerier på Nordmøre  leverte båter som perler på snor. Ett verksted som fikk mye skryt for flotte trebåter var Vågland i Halsa. Senere ble båtene bygget i stål i stedet for tre.

Enorm revolusjon i fisket

På midten av 1960-årene skjedde en enorm revolusjon. Kraftblokka – og senere Triplexen ble lansert. Her var verksteder i Kristiansund og på Nordmøre iførende. I løpet av noen få år forsvant alle notbåtene. Nylon erstattet bomull i nøter og garn. Brunsviken i Kristiansund sysselsatte spå det meste 200 mennesker.  Brunvoll i Molde utviklet sidepropellsystem sammen med fiskere fra Romsdal. Og båtene ble bygget på og om. Shelterdekk kom på stadig flere båter.

Tidligere kom gjerne båtene søkklastet inn til kai. Det sto gjerne en halv meter vann på dekk – og silda svømte villig rundt. Vi fattet ikke at båtene kunne holde seg flytende. Når shelterdekket kom, var den tid over.

Ellers skjedde det mye på alle områder. Ikke minst var utviklingen når det gjelder fiskeletingsutstyr avgjørende.  Bekvemmeligheten for mannskapet om bord ble også mye bedre. Men kraftblokk og Triplex ble mannskapet nesten halvert.

Alle eventyr har en ende

Men alle eventyr har sin ende. Beskatningen av silda ble for stor ( ikke minst ble det fisket alt for mye mussa og småsild). I 19721 ble alt fisket etter norsk vårgytende sild stoppet. Først på 1980-tallet kom sildefisket i gang igjen. Men fiskerne reddet seg gjennom vanskelig tider ved å fiske på andre fiskeslag som lodde og makrell. Mange søkte seg også til fjerne farvann  – til Afrika og til Sør-Amerika. Dette kan man lese mye om i boka. Det er veldig mange bilder og mange gode historier.

For oss som fikk oppleve sildeeventyret var dette fantastisk. I boken gjengir jeg en rekke bilder som jeg selv har tatt. Sammen med Åge Olssen som var journalistkollega av meg i Tidenes Krav på 1970-tallet og Terje Holm som har hatt ansvar for den grafiske produksjonen av boka, har vi forsøkt å beskrive de store øyeblikkene. I de årene jeg var redaktør i Fiskaren i Bergen kom jeg i kontakt med mange fiskete som jeg hadde truffet før.

For meg har det vært viktig å dokumentere historien om silda og betydningen den har hatt. På mange måter har den forandret mye i mange kystsamfunn. Men ingen eventyr varer evig. Nå er det mange kommuner ribbet både for fiskere og båter. Men minnene lever – og dem trekker vi frem i boka.

Denne boka har jeg gitt ut på eget forlag. Den selges hos Ark i Kristiansund og noen andre steder. Ellers kan boken bestilles ved å sende en melding til Denne e-postadressen er beskyttet mot programmer som samler e-postadresser. Du må aktivere javaskript for å kunne se den..

Bestillingene strømmer inn og mange bøker sendes hver eneste dag ut til alle deler av kysten. Jeg takker for alle hyggelige tilbakemeldinger.