Da er hagefugltellingen over for i år, og det ble en større suksess enn noen gang tidligere. Jeg gleder meg til denne registreringen hvert år.

Men denne helgen fantes det ikke en eneste småfugl på foringsplassen. De vevre små dunballene var slynget inn i skogen bak huset, og de torde ikke stikke nebbene frem igjen før vinden hadde løyet. Den elleville vinden i dødsdans og lek med bølger og trær og skyer og hustak og mennesker som er utomhus. Vanlig det, her vi bor på utsiden av en øy på vestlandskysten.

Hagefugltelling har vært foretatt hvert år siden 2008. Fuglevennen.no som organiserer. Tellingen gir viktig informasjon i forskningen av småfuglene våre.

De dagene vinden ikke herjer, kan jeg la meg fascinere og distrahere av å følge med på fuglenes liv, og på det som utspiller seg utenfor kjøkkenvinduet. Plutselig lander en spurvehauk! Nærliggende da å tenke på et annet angrep fra en krigshisser. Svipp så er alle fuglene borte. Skyttergraven er vindskjev småfuru og einerkjerr. Hauken gir opp. Freden gjenopprettet.

To tre ekorn hopper og spretter vanligvis omkring, fabelaktige akrobater som rapper fuglemat med tilsynelatende god samvittighet. Henger med hodet ned og vrir seg inn under taket på foringshuset. Herlig!

Dessverre kan det være opptil 7 nøtteskriker som slåss med småfuglene. Jeg finner på de mest finurlige innretninger for å forhindre at de kommer til i matfatene. Uten særlig hell, de er meget oppfinnsomme og sultne. Skriker også stygt!

Best er det med fred på foringsplassen. Da slenger en flokk med bjerkefinker innom, suser inn som en gresshoppesverm. Lander på bakken og rydder opp. Plutselig, som på kommando, forsvinner de igjen. En enslig bokfink sitter igjen.

En tapper overvintret svarttrost, så beskjeden, nipper til ett eller annet som den finner.

Det er egentlig alle de forskjellige meisene som bor her. De bidrar med lindring til sjel og sinn. Fyller meg med skjønnhet til velkommen fortrengsel for politikerkrangel og annen elendighet som vi uavlatelig fores med.

Digresjon: En 6 åring gikk sammen med meg, hånd i hånd, langs en strand. I dyp konsentrasjon, vi snakket alvorlig og oppriktig om hvordan det var å ha begynt på skolen og måtte forholde seg til nye venner og lærere. Viktig å ta høyde for at vi alle forholder oss til hverandre ut ifra ståsted og bakgrunn. Seksåringen stoppet, tenkte lenge, så opp på meg med verdens blåeste øyne og sa: ‘Men Farmor, alle er jo enige i at du elsker fugler og blomster!’ Relevant for diskusjonen vår eller ikke, men ja, jeg er glad i fugler.

Det ble etter hvert litt telling også i år, men sterkt redusert dessverre, på grunn av det været vi her er velsignet med.

Av: Bibbi Bøhn , Aure