Tenk deg at du har en butikk som selger epler. Hvis eplene koster veldig lite, selger du kanskje mange epler, men siden fortjenesten er lav tjener du ikke nok penger til å dekke opp for utgiftene dine.
Hvis du i iveren etter å tjene mer setter prisen veldig høyt, slutter plutselig kundene å kjøpe epler, eller de kjøper dem et annet sted. Da tjener du heller ikke nok penger. Derfor er det best å finne en pris som er akkurat passe – ikke for høy og ikke for lav – slik at både du og kundene blir fornøyde.
Det samme prinsippet gjelder også for skatt!
Laffer-kurven er en idé om at det finnes et «perfekt punkt» for hvor mye skatt staten kan ta inn fra folk og bedrifter. Tenk på det som en slags fjelltopp. Hvis staten setter skatten for lavt, kommer det ikke inn nok penger til å betale for skoler, sykehus og andre viktige ting. Men hvis staten tar for mye skatt, kan skattetrykket strupe næringsutviklingen og verdiskapning reduseres, innovasjon faller bort og antallet arbeidsplasser reduseres eller bedrifter kan flytte til et annet land hvor de slipper å betale så mye.
På samme måte som med inntektene fra eplesalget reduseres da statens inntekter.
Norge står i dag ved et viktig veivalg når det gjelder skattepolitikken. Vi har en (for) sterk velferdsstat, men de offentlige utgiftene bare øker, og for å sikre at vi kan tåle denne kostnadsøkningen innfører myndighetene stadig høyere skatter på formue og næringsvirksomhet.
Men hvor mye kan vi egentlig øke skattenivået før vi begynner å se negative konsekvenser for norsk økonomi? Hvis vi presser skattetrykket for høyt, risikerer vi å havne på feil side av Laffer-kurven – punktet hvor høyere skatter fører til lavere skatteinntekter. Mye tyder nå på at vi allerede har utfordret denne grensen.
For hva skjer hvis Norge passerer dette vippepunktet?
- Kapitalflukt: Flere norske bedriftseiere har allerede flyttet virksomheten sin til utlandet for å slippe formuesskatt. Når skattenivået blir for høyt, kan vi se en økning i kapitalflukt, der investeringer og arbeidsplasser flyttes utenlands. Dette svekker norsk næringsliv, og vi kan miste store inntekter fra bedrifter som heller kunne skapt verdier her hjemme.
- Lavere investeringer i nye bedrifter: Oppstartsbedrifter og teknologiselskaper opplever i dag skattevilkår som gjør det lite attraktivt å drive virksomhet i Norge. Hvis skattetrykket fortsetter å øke, kan færre entreprenører ønske å etablere selskaper her. Resultatet? Norge får færre nye arbeidsplasser og blir mindre attraktivt som innovasjonsarena, noe som kan skade økonomien vår på lang sikt. Vi faller allerede hvert år på listen over de mest innovative nasjonene, en utvikling som ikke ser ut til å endres.
- Tapt talent og kompetanse: Et høyt skattetrykk kan gjøre det vanskelig for Norge å tiltrekke seg og beholde høykompetent arbeidskraft. Vi risikerer «hjerneflukt», der dyktige fagfolk velger land med lavere skattenivå og bedre vilkår for vekst. Dette kan ramme både privat næringsliv og det offentlige, og svekke Norges konkurranseevne internasjonalt.
- Reduserte skatteinntekter: Ironisk nok kan en skattepolitikk med for høye satser føre til at statens inntekter synker. Mindre aktivitet i privat sektor og kapital- og talentflukt betyr færre bedrifter som betaler selskapsskatt, færre høytlønnede arbeidere som betaler inntektsskatt og færre varer som genererer merverdiavgift. På sikt kan vi derfor få lavere inntekter til å finansiere velferdsstaten.
Hva bør vi gjøre?
Skatteinntektene fra et aktivt og verdiskapende næringsliv er avgjørende for å opprettholde en sterk velferdsstat. I stedet for å øke skattenivået ytterligere, bør vi prioritere rammevilkår som stimulerer til innovasjon, investeringer og vekst. Ved å balansere skattetrykket kan vi sikre at både norsk næringsliv og offentlig sektor står sterke – og at vi holder oss på riktig side av Laffer-kurven.
La oss ikke sette Norges fremtid i fare ved å presse skattetrykket så høyt at vi svekker landets økonomiske grunnlag. En bærekraftig skattepolitikk krever en balanse som sikrer både skatteinntekter og verdiskapning.
