"For f ø r s t e Gang, for første Gang, det giver mang en Smaating Rang, den varer kort, kun i Sekunden, den er forbi, naar den er runden", skrev dikteren Henrik Wergeland for nesten to hundre år siden. Og hvem husker ikke sine egne, magiske "førsteganger"; den første, blankpussede skoledagen, den første, altoppslukende og brennende forelskelsen, den første flyturen for de av oss som vokste opp da det, liksom vektløst, å lette fra bakken hørte med til livets eventyrlige erfaringer.
Uforglemmelig og rørende er øyeblikket da ens avkom tar sine første, famlende skritt. Fastbrente minner som gir perspektiv til livets mer forglemmelige "andreganger".
En begivenhet eller opplevelse som allerede er erfart, har en sørgelig tendens til å falme om den repeteres. Skuffelsen inntrer som en lovmessighet. Kan hende er det nettopp det som får mange av oss mennesker til aldri å oppgi jakten på det som for den enkelte er uopplevet. Vi søker førstegangsopplevelser. Let i deg selv, vil kanskje psykologen svare.
Senere hen, kommet til skjells år og alder, vektlegger man kanskje vel så sterkt den "siste gang", selvom den, naturlig nok, ofte hviler i usikkerhetens dunkelhet. En førstegangserfaring er det ikke noe tvil om, men vi vet ikke sikkert om den strabasiøse turen til toppen vi elsker kanskje kan være en siste gang. Vil vi ha krefter til å forsere den bratte ura enda en gang? Tanken streifer oss om at vi muligens ikke vil kunne nyte den storslåtte utsikten igjen og fornemmer et kort, vemodsfylt streif av en uviss sistegangsopplevelse.
Det koster å akseptere at kanskje aldri mer i livet kommer vi dit, til stedet som er utvalgt og vårt. Uvegerlig fastholder vi det dyrebare øyeblikket, sparer på inntrykkene så de blir en del av selvet, av bagasjen på reisen videre.
At menneskelige relasjoner ikke er evige tenker vi kanskje ikke på før vi innser at forgjengeligheten spiser også disse. Å tilbringe timer ved et medmenneskes sykeleie, reise gjennom livserfaringer og felles opplevelser er en del av mange menneskers lodd. Tung er tanken på at det kan være siste gang, men samtidig har vi en følelse av høytid når en av ens nærmeste er på vei ut av tiden. I samme øyeblikk en første og en siste gang.
Av: Ragnhild Tangen
