Den russiske bjørnen har på ingen måte tenkt å gå i dvale for vinteren. Han raser over tapt territorium, og han går over lik. Han har hisset seg opp over tid, og i februar 2022 gikk hans sinne over til handlinger. Grusomme handlinger.
7. oktober 2023 stormet Hamas-krigere inn i Israel og drepte 1.400 personer. Israel svarte med å drepe over 10.000 palestinere. Verden er på nytt vitne til vold og grusomheter som springer ut av en langvarig konflikt og en 56 år lang okkupasjon.
I september 2015 skylte liket av den tre år gamle syriske flyktningegutten Aylan Kurdi inn på stranden i badebyen Bodrum. Han nådde aldri Europa…
Jakten på det gode liv
Han pleide å komme inn i mitt liv som en varm stormvind hvor han feide meg over ende med sin utilslørte begeistring over livet, årstidene og menneskene som han møtte på. Men mest av alt, trodde iallfall jeg, Ida, at han lot seg begeistre av nettopp lille meg. Hans ulydige krøller hadde det med å falle ned i ansiktet hans hvorpå han på skøyeraktig vis dro hånden igjennom håret for å legge det på plass igjen. Og det alltid med et glimt i øyet.
Farfar hadde sine grå dager han med, han som alle andre. Men det la jeg aldri noe særlig merke til. Om hans smil var myntet på meg, og da meg alene, fikk han meg til å føle meg som den vakreste prinsessen der han lekent kastet meg opp i luften mens han kalte meg Sunshine. I mine øyne var han så vakker, dog karismatisk nok er et mer beskrivende ord.
Han var en blanding av John F. Kennedy, Jimmy Carter og Doc i barneserien Fragglene, han med hunden Sprocket. Farfar var alltid korrekt antrukket, alltid med galante bevegelser og en verdensvant framtoning. Når vi sammen gikk igjennom byen kunne jeg se damene snu seg etter han, og jeg hørte dem fnise om han spurte dem om noe…
Og jeg kunne se ekspeditrisen rødme når han skulle betale for noe mens han på unordmørsk vis takket henne for god service, for så at han ønsket henne en fin dag videre. Han fikk meg til å føle meg som en million dollar når jeg, av alle pigerne i byen, fikk være den som holdt han i hånden på vei igjennom byens grå gater… Og det mens sørvesten blafret i frakken og de gjenstridige lokkene i luggen hans. Han var min helt egen flotte, fine Farfar. Han som smilte, han som aldri klarte å være i ro, han som alltid måtte gjøre noe for å fargelegge livet og dagene.
Av og til forlot han meg i lange perioder. For var han hjemme i Kristiansund så lengtet han slik etter Amerika og Seattle. Og var han i Seattle lengtet han etter Kristiansund og little miss Sunshine. Med seg hjem i kofferten hadde han de vakreste kjoler som han pyntet meg med. Det var rene julekvelden hver gang han kom tilbake til meg, og hvor jeg minnes den søte lukten av gavene fra Wallmart og Nordstrøm. En søt, litt gummiaktig duft. En duft av barndom, dagdrømmer, lengsel og lykkefølelse.
Farfar eide ikke ro. En gang tok hans lange fingre et fast grep om min barnehånd, for så at han tok meg med på tur opp til Varden. Også denne gangen flagret kappen hans i sørvesten. Han snakket slik om sitt Amerika, og det på en slik måte at en sped spire av lengsel ble sådd i et barnesinn om en gang å få oppleve alt det han fortalte om. Oppe på toppen av Varden sto vi, side om side, Farfar og little Miss Sunshine mens vi sammen speidet forbi Gripværet og utover storhavet. Farfar så på meg med sitt skøyeraktige smil: - Om du ser godt etter Ida, så godt du bare kan, ja så kan du se Amerika. Og jeg myste alt jeg evnet, og så sannelig, der, bak horisonten så jeg Amerika. Lykkelig tok jeg tak i hånden hans for så å returnere til Farmor i Fr. Nansens gate 9 hvor det ventet nystekte vafler og solbærsaft. Og jeg fortalte henne ivrig at jeg hadde sett Amerika. For det hadde jeg.
Vel 11 år senere satte jeg foten på amerikansk jord for første gang. Sommerfuglene danset i mellomgulvet i det jeg kjente den harde asfalten på SEATAC airport, Seattle juni 1990. Med lette trinn ned flytrappa bak meg kom Farmor på 79 år. Farfar hadde dratt sin vei til stedet bortenfor alt 11 år tidligere, Og nå skulle jeg endelig få oppleve hans Amerika.
Lykkejeger eller flyktning
Noen få år etter andre verdenskrig forlot Farfar Norge. Han dro til Canada for å tjene penger slik at han kunne få hele familien over. Han forlot en sønderbombet by, han forlot en framtid som for han fortonet seg økonomisk vanskelig. Men mest av alt tror jeg det var eventyreren i han som dro han til ville vestens rike. Et år senere gikk Farmor om bord i et av Amerikaslinjens skip hvorpå hun krysset Atlanteren sammen med tre barn og et par kofferter. Min far var det yngste barnet, bare to år gammel. Hjemme i Norge forlot hun de to største barna. Jeg vet nå at de to ungguttene som ble igjen aldri helt klarte å bære sorgen over en familie som ble splittet.
Farmor ankom New York hvor Frihetsgudinnen hilste dem velkommen, og hvor de registrerte seg i slusene på Ellis Island, slik som 1000ner hadde gjort før dem. Uten å kunne språket krysset Farmor og de tre barna hele USA med tog, for så å dra til Vancouver hvor Farfar og hennes bror ventet. Et år senere gikk ferden til Seattle hvor min far vokste opp i brytningen mellom rockabilly og hippie-tiden.
Min far ringte meg en høstdag 2015. Han gråt høylytt over 3 år gamle Aylan Kurd som hadde skylt i land på en strand et sted i Europa. Han reflekterte over hans egen ferd og mottakelse «over there». En human og verdig reise uten døde barnekropper som skylte i land, og uten flyktningeleire som brant av feber og ild…
Men mine besteforeldre var ikke flykninger. De var det som mange nordmenn omtaler som lykkejegere. De ønsket en ny start og et bedre liv. Når Farfar fortalte historier fra sitt levde liv forsto jeg at he had the time of his life over there…
En gang var pappen min 2 år, på vei over havet… Og det fordi vi alle egentlig jakter på et liv i lykke, fred og verdighet… Her, som der
Lykke
Hvem er det som skal få bestemme over hvem som har rett på å lete etter lykken, og over hvem som har rett på å få ta del i den? En forutsetning for å finne lykken, er å få ro til å kjenne de på denære ting. Mennesker på flukt og mennesker i krig og nød har nok med å tilfredsstille driften til å overleve dagen i dag. Men bak denne driften vil alltid drømmen om å finne lykke og ro for seg og sine alltid ligge på lur, og som igjen driver mennesker på flukt over landegrenser. Grenser som kunstig er opprettet av oss for å regulere livene, lykken og mulighetene inn i små territorium.
Noen får oppleve drømmen, andre ikke. Noen hjelper sine medmennesker på veien mot målet, mens andre spenner bein.
Jeg husker ikke sist gang jeg så han smile, ei heller siste gangen jeg holdt han i hånden. Men jeg husker sist gang jeg så sørvesten leke med hans gjenstridige lokker der jeg som lita jente kikket opp på han på Varden…Og det mens vi begge myste mot horisonten på jakt etter hans Amerika…
«Det heiter ikkje Eg no lengre.
Heretter heiter det Vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lengre berre di.
Alt det som bror din kan ta i mot av lykka di,
Må du gi.»– Haldis Moren Vesaas, 1945, Tung tids tale.
