Huset med den store hagen er nå lagt ut for salg. En tid er over, og tilbake er bare minnene om det som en gang var. De er nå begge to borte, selv om jeg liker å tro at de er sammen igjen et eller annet sted.
Eplene ligger strødd rundt om på bakken rundt det gamle treet. Det er lenge siden han med kjærlig hånd plukket fruktene og tok dem med inn, hvorpå hun tryllet fram eplekaker, saft og syltetøy.
Og jordbæråkeren hans er nå helt borte.
Det begynte med små ting. Men det var nok til at jeg skjønte hva som var i ferd med å skje. Han som alltid visste råd, han som alltid handlet rett og han som alltid hadde vært tryggheten selv.
17 år tok det fra de første små tegnene dukket opp til at livet hans ebbet ut.
Noe av de siste glimtene han formidlet meg av klare tanker var da jeg spurte han om han ønsket hjelp av meg til å kjøpe en julegave til hans kjæreste kone gjennom 60 år. Han lå i sykesengen på sykehjemmet, i et rom der vinduene vendte vestover slik at han så hjem til sitt Smøla.
Han ble ivrig, men lydene han fikk ut lignet ingen ord. Han tok seg til ørene. Jeg smilte hvorpå jeg spurte om han ville at jeg skulle stikke innom gullsmeden for å kjøpe øredobber. Han nikket før han holdt pusten mens han stirret ut i rommet. Og så tok han seg til halsgropen. Vil du heller at jeg skal kjøpe henne et smykke med anheng? Han nikket ivrig.
Jeg kjøpte kjæresten hans et smykke i hvitt gull med et hjerteanheng. Jeg fortalte henne hva han hadde bedt meg om å gjøre. Hun bar smykket om halsen helt til den dagen hun døde.
2024-budsjettet for Kristiansund kommune er det foreslått at den totale kapasiteten på sykehjemsplasser skal kuttes med 4 plasser. Dette gir en besparelse på knappe 3 årsverk og ca. 2,2 millioner. Pasient- og brukerombud Hanne H. Stenseth ytret i desember 2022 at hun var bekymret for om kommunen er i stand til å levere nødvendige og lovpålagte tjenester til alle som trenger det. En velberettiget bekymring siden man i Norge har rett på sykehjemsplass dersom man har behov for dette. I følge Lo var dekningsgraden på sykehjemsplasser i Kristiansund i 2021 på 12,8 %, mens den i tilsvarende kommuner lå på 16 %… LO predikerer at om kapasiteten ikke utvides vil man i Kristiansund ha en dekningsgrad på 7,6 %. Pr. desember 2022 var det kun 122 langtidsplasser samt 19 plasser kjøpt i nabokommunene. I «Helhetlig plan for helse og omsorg 2020–2030» er 16 % sykehjemsdekning definert som overordnet mål i planperioden.
Og så står vi her da, nå i november 2023 med et budsjettforslag om å kutte 4 plasser. Fra mitt ståsted er det symboleffekten et slikt forslag gir som er den farligste effekten. Og da blant byens innbyggere, pårørende, nyutdannede, jobbsøkere, samt blant de som dag og natt gjør sitt beste på golvet. For dette skurrer i vanlige folks ører, og hvor tillit og håp gradvis forsvinner.
Selv er jeg noe usikker på om Kristiansund er en by jeg tør bli gammel i.
Smøla, 1940-tallet en gang
Høsten var på vei inn i vinteren. Vinden raste og skrek rundt husveggene, og havsaltet sjø pisket mot det tynne glasset i stuevinduet. Av og til fikk kastene skikkelig tak, og de kjente at hele huset ga etter. De satt klynget sammen på stuegulvet, dradde og hvite i ansiktet. De eldste barna i ungeflokken prøvde stille å berolige den skrekkslagne moren som fortvilet hvisket - Vi står den ikke av, vi står den ikke av!
Minstejenta gråt sårt med ansiktet presset ned i hendene mens storebroren prøvde å trøste henne.
Kvelden var mørk, og talglyset blafret som om det sto om liv da vinden presset seg inn i rommet. Ilden hadde sluknet, og kulden bredte seg rundt i rommet. Barna kunne høre moren hulke mens hun mumlet ektemannens navn -Johan, Johan hvorfor lot du meg sitte igjen alene? Hvorfor?
Med et dundret vinden vilt mot husveggen, etterfulgt av et luftrykk og et høyt smell. Mørket favnet rommet helt. Søstrene gråt et eller annet sted i stuen. Brødrene strevde med å reise seg. Det hadde skjedd det de lenge hadde fryktet, men som de trodde aldri ville skje: Vinden hadde til slutt fått festet sitt grep. Den hadde løftet huset av grunnmuren og plassert det på skrått nedover berget.
Storebrødrene fikk loset den gråtende moren og de lamslåtte søstrene ut i den vindfulle kvelden. De kunne se et svakt lys skinne fra naboens kjøkkenvindu, og i samlet tropp tok de seg over myra.
Slik var det at mine barns eiegode Farfar som ung gutt måtte forlate barndomshjemmet på Smøla, for så å flytte inn til byen. Historien er like trist, brutal og rå, som den er kjær.
Jeg vet ikke om det var akkurat slik hendelsen forløp seg, men det er slik jeg så det for meg da han fortalte meg bruddstykker om livet som unggutt på Nordvestlandet, og det fra en ikke så altfor fjern fortid.
Smøla 2005
Selv om historien kan virke brutal, så er minnene om en barndom på øya ute ved havgapet også så uendelig vakker. Han pleide å ta oss med ut dit hver sommer, for så at vi stoppet opp ved tomta der hvor huset en gang sto. Alt som nå er igjen er grunnmuren.
Han spratt alltid lettbeint ut av bilen og føk ut på nesset. Det var som om beina hans kjente hver eneste tue, og det tok bare sekunder før den gamle mannen ble forvandlet til en ivrig guttunge. Vi andre kom etter med matkurv og kaffe for så å sette oss i husruinene, og det med stor fare for å treffe på en og annen gåseskit. Så satt vi der i gresset, mens fluene surret rundt oss. En og annen sommerfugl svermet forbi, mens tjelden skrek for å advare oss om ikke å gå lengre ut. Den gamle mannen fortalte ivrig om fiskeplassene, om krabbefiske og om hvor de jobbet dagen lang for å grave opp torv som de kunne selge videre som brensel. Og det for å hjelpe mor med et par kroner. Det var visst et tungt arbeid for små guttekropper. Men som med alt her på denne klode, så forvitres også minnene. Og tilbake sitter lengselen etter det som en gang var.
Bak de barnslige beretningene om en svunnen barndom ligger det alltid et vemod og lurer. Minner fra en tid som ikke alltid var så vennligstemt. Minner fra en tid som la grunnlaget for et voksenliv med mye hardt arbeid. En barnelærdom som var tøff, men også vel så lærerik, og da med innsikt i hva som er viktig her i livet.
Når jeg så på mine barns eiegode Farfars store, ru arbeidsnever og hørte han skratte, så jeg historien om en liten gutt som altfor raskt måtte bli en voksen mann. Når jeg så på han så jeg en av dem som bygde Norge, og som på slutten trengte å få betalt tilbake for innsatsen han gjorde, og da i form av pleie og trygget. Er det for mye forlangt?
Molde januar 2016
Hvor skal jeg egentlig begynne? Skal jeg begynne med smilet som han vagt gjenkjennende ga meg i det jeg gikk inn i det tomme rommet. Eller skal jeg begynne med den stille humringen hans, pakket inn et tåkeslør av medisindøs i det jeg kysset han på kinnet?
Eller skal jeg begynne med den bitende kulden som slo imot meg i det jeg gikk ut på plassen foran bygget. Eller om den rå frostrøyken som presset seg fram mellom leppene mine i det jeg trakk luften nervøst inn?
Eller skal jeg fortelle deg om solen som skinte på den andre siden av fjorden, om dørklokken som kimte i det fjerne, om sekundene som sneglet seg av gårde, om fuglene som forskremte lettet fra bjørketreet rett ved. Eller skal jeg fortelle om skrittene jeg hørte nærme seg meg fra et sted der innenfra?
Eller kanskje jeg skal begynne med å fortelle om det store ruvende murbygget, om de nakne veggene, om gjenklangen av den fremmende stemmen min i den hule korridoren? Eller om klirringen fra nøkkelhanken som pleieren låste opp alle de gamle, slitte dørene med på veien inn?
Eller skal jeg gå rett på sak å fortelle deg om den såre hulkingen min, og om strømmen av fortvilte tårer som rant nedover kinnet mitt i det jeg 20 minutter senere satte meg inn i den kalde bilen igjen?
For hvordan kan jeg fortelle om sorgen over en som fortsatt er til, men som på en måte ikke lengre er her?
Hvordan kan jeg fortelle deg om en som jeg en gang elsket? Om en som jeg fortsatt elsker, men som jeg også sørger over på en og samme tid?
Jeg tror jeg heller velger å fortelle deg om latteren hans, om smilet hans og nynningen hans.
Jeg tror jeg heller forteller deg om den blomstrende hagen hans, om de søte jordbærene hans og om lyden fra båten hans i det den startet opp en varm sommerdag.
Helt ærlig så vet jeg hverken hvor jeg skal begynne eller hvordan jeg skal fortelle deg det. Men jeg skulle ha gitt mye for atter en gang å få smake søte jordbær fra min sønns Farfars hage.
Men mest av alt har jeg bare lyst til å dra tilbake for å hente deg, for så å kjøre deg langt inn i evigheten et sted mens jeg forteller deg at alt kommer til å gå bra.
November 2023
At det nå i november 2023 blir foreslått å kutte 4 sykehjemsplasser fremstår for meg som en kuriositet. Særlig med tanke på at Kristiansund kommune bare for et halvt år siden vedtok å bygge et nytt sykehjem med 130 omsorgsplasser. Men for all del, også jeg gjør noen snodige prioriteringer i mitt personlige budsjett, sånn dann og vann. Men så lurt er det nok ikke!
Alzheimers poem
Ikke spør meg om å huske…
Ikke forsøk å få meg til å forstå…
La meg få hvile mens er du hos meg…Stryk meg over kinnet og hold min hånd…
Jeg er forvirret langt over din fatteevne…
Jeg er lei meg, sliten og fortapt…Alt jeg vet er at jeg trenger deg her hos meg…
Ikke mist din tålmod med meg…
Ikke fordøm mine tårer, ei heller sinnet mitt…
Jeg rår ikke med meg selv…
Jeg får ikke til noe bedre, selv om jeg prøver…Bare husk at jeg trenger deg…
Bare husk at det beste av meg er borte…
Vær så snill å vær ved min side…
Bry deg om meg helt til historien i mitt liv har fått satt sitt siste punktum. Fritt oversatt av undertegnede, fra diktet til Owen Darnell med samme tittel.
