Espen Remme, Regiondirektør for NHO i Møre og Romsdal, uttrykker bekymring for energisituasjonen i regionen. Det er verken plass i nettet, eller planer om økt kraftproduksjon, som kan løfte det innmeldte forbruksbehovet i fylket, skriver han. Det er ikke vanskelig å være enig i det og en rekke andre gode poenger i artikkelen. Dessverre er ikke løsningen vindkraft, som han hevder.
Hvis vi løfter diskusjonen til å gjelde hele NO3 (prisområde Midt), så er den gjennomsnittlige vindkraftproduksjonen (inkludert Fosen anlegget) en fin kurve med lavest produksjon på sommeren og høyest når vi trenger mest kraft – om vinteren. Det den betraktningen ignorerer er de hurtige og store timesvariasjonene, og det er de som teller fordi kraft er ferskvare i nuet. Den laveste timesproduksjonen i hele NO3 var 0 MWh i 2022! I nesten hundre timer av 2022 ble det produsert mindre enn 9 MWh på en hel time. Disse timesvariasjonene, som vist i figuren for NO3, vil i praksis bety import fordi norsk vannkraft er stort sett ikke designet for hurtige endringer, men for mer jevn produksjon med gradvise endringer. Da skjønner vi at vindkraften ikke kan brukes til noe industribygging og knapt til private husholdninger.
Figur – Produksjonen av vindkraft i NO3 (Midt-Norge) i 2020.
Vi må også se på årsaken bak situasjonen for deri ligger den kortsiktige løsningen. Man har politisk iverksatt en rekke elektrifiseringsprosjekter i klimaets navn uten først å ha ordnet opp i kraftsituasjonen. Det er som å begynne å bygge et hus uten å først ha bygget grunnmuren. Strategien kan selvsagt være at man tror det vil medføre at folk vi akseptere mer naturødeleggelse og at man derved får bygget vindkraft, men når vindkraften gir så lite så faller det på stengrunn. Løsningen blir derved å heller stoppe elektrifiseringen til man har løst kraftsituasjonen.
Andre fornuftige tiltak vil selvsagt være energiøkonomisering og ikke minst få i gang vannkraftprosjekter som kraftbransjen allerede har i skuffen. Termisk restenergi fra forbrenningsanlegg, bioenergi fra reelt biologisk avfall og solkraft på bygg kan også bidra.
Norge har brakt seg selv inn i et hjørne der det er bare en vei ut. Dersom man skal respektere alle avtalene vi har signert, og er det kun kjernekraft som kan levere på relevant skala – det vil si omtrent en dobling av kraftsystemet. På omtrent 12 år har Emiratene bygget mer kraft enn hele gapet Energikommisjonen i Norge har identifisert, spart 100 milliarder kroner sammenlignet med det Pareto mener Norge må investere (420 milliarder kroner). Ikke nok med det; levetiden er fire ganger lengre og man får tilgang til 80 TWh per år termisk restenergi på kjøpet som kan brukes til mye interessant slik som hydrogenproduksjon, distriktsoppvarming og mye mer. IAEA, den Internasjonale Atomenergikommisjonen, anser Emiratene som et eksempel til etterfølgelse, og Emiratene har aldri hatt noen med nukleær teknologi å gjøre før.
I motsetning til Norge, har Emiratene gode solforhold. De bygger likevel kjernekraft fordi de vet at industrien trenger 100% pålitelighet. Til mange formål er derfor fornybarkraft ikke å anse som fullverdige løsninger (selv om de kan fungere godt til riktig formål). De trenger balansering og backup kraft. Kostnadene med dette er aldri inkludert.
Bank of America har i en rapport kalkulert kostnadene for vindkraft i Tyskland og Texas der de har tatt med alle systemkostnadene. Det viser at tysk vindkraft koster omtrent 5 kr/kWh mens Texas sin koster omtrent 3 kr/kWh. Dette forklarer hvorfor strømprisene alltid stiger i land med mye fornybarkraft. Tyskland har noen av de høyeste elektrisitetsprisene i verden kun slått av Danmark, som også har mye vindkraft.
Det ironiske er at naturgass er den viktigste balanse/backup kraften i 26 OECD land til fornybarenergi, som øker klimautslippene fra fornybarenergien vesentlig. Vindkraft har også andre vesentlige utfordringer. Innen 2050 forventes 43 millioner tonn rotorbladavfall globalt, og resirkulering av vindrotorer minimal, og vindmøllerotorene inneholder Bisfenol A og PFAS med ukjent totalrisiko. IEA anslår at vi må øke gruvedriften med opptil 20-40 ganger fra dagens nivå for å nå klimamålene med dagens politikk, samtidig kontrollerer Kina 85-90% av markedet for en rekke mineraler og metaller som trengs. Vestlig vindturbin- og solcelleindustri er sannsynligvis snart konkurs eller flyttet til Kina, og energi brukes i økende grad som våpen. Høres dette ut som et satsingsområde for Norge?
Det er på tide med en seriøs debatt der man ser på hele bildet, og der utgangpunktet må være å fordoble kraftsystemet frem til 2050 – 2060. Diskusjonen rundt 2030 er stort sett retorikk da en lovlig konsesjonsprosess i Norge tar 7 år. Legg derfor vekk retorikken, se til fakta, brett opp ermene og tenk på hva vi kan gjøre for å sette neste generasjon i bedre stand til å møte energiutforingene. Da betyr noen vindkraftverk her og der ingenting, mens noen kjernekraftverk her og der vil bety alt.
Av: Jan Emblemsvåg, Ph.D.
Professor
Norwegian University of Science and Technology (NTNU)
