I løpet av de neste ukene har de fleste lag i Eliteserien forsterket stallen. De som har minst penger – og som gjerne må ha tak i nye spillere for å overleve, de er i dødens posisjon. KBK er der.
Før overgangsvinduet stenger, 2. september, vet vi i om KBK berger plassen. Det er to valg. Man kan håpe på en Aladdins lampe. Den som hjalp laget i Ibsens hjemby på fredag. Slike lamper brenner ikke evig. Alternativ to er dyrere. På kort sikt, vel å merke.
Så hva gjør man når det ikke er penger i kassa? Skal vi være med på leken, må vi tåle steken. Byen har ingen Kjell Inge Røkke eller Trond Moen (som støtter Molde og Brann). Men klubben har mye annet. Noe som er like viktig. Det er patriotisme langt inne i hjerteroten som holder liv i denne klubben.
For noen år siden var det ingen som trodde på toppfotball i Kristiansund. Man manglet universitet, byen var for perifer. En taperby. I dag er det ny jappetid i Kristiansund. Byen har alt. Innedørs skøytebane, ny friidrettsbane, badeland, titalls fotballbaner, snart Campus og nytt kulturhus. Samt et næringsliv som går så det griner. Løkkemyra har ikke engang ledig areal til et utedo. Men fremfor alt har byen fått et elitelag i fotball. Har nesten lyst å legge til at det kan vi takke Christian Michelsen for. Javel, han burde takket for seg før han fikk sparken, men de årene før det? Det var magiske øyeblikk på rekke og rad, i årevis. Ringvirkningen – betydningen av å være med blant de beste i denne idretten, de er umulig å tallfeste. Det handler om samhold og identitet. Det handler om noe man ikke har råd til å miste.
Dette skriver en som er blitt litt sånn middels interessert i fotball. Fordi pengene fungerer som gjødsel. Skal den dra nytte av seg, må den spres. Det stinker, men jeg innser at det er nødvendig. KBK må leve i virkelighetens verden. To be or not. Om sponsorene ikke innser dette, greier ikke laget å etablere seg i elitedivisjon. Noen som tar opp hansken?
