Ensomhet er vår tids skjulte utenforskap. Ensomhet kan nok alle føle på perioder av livet. Selv har jeg aldri følt meg så ensom som jeg gjorde mens jeg bodde alene i Bergen tidlig 2000 tall.
Til og med mens jeg gikk langs Torgallmenningen blant tusenvis av andre mennesker på 17. mai kunne jeg kjenne denne knugende følelsen i magen av å ikke høre til her. Tanken på å sitte alene i hybelleiligheten på kvelden var kvelende.
Jeg hadde en jobb med gode kollegaer, men de var etablerte og levde helt andre liv enn meg. Jeg jobbet med barn og hadde stor glede av det. Men det å gå hjem hver dag til ingenting var noe som sakte eller sikkert ble overveldende. For ja, det går an å kjenne på konsekvensene av ensomhet selv om man er blant folk. Men som sagt er periodevis ensomhet noe alle kan komme borti, det er når vi snakker om langvarig ensomhet det begynner bli et samfunnsproblem og et alvorlig problem for den enkelte.
Den siste tiden har jeg lest om alle som de siste årene har levd sine liv i samfunnet men allikevel utenfor. Mennesker som ikke nødvendigvis hadde trengt å være alene men av ulike årsaker havnet alene. Mennesker som faktisk ikke hadde noen og som ikke valgte seg bort fra felleskapet, men allikevel stod utenfor. Mennesker som døde alene og ble liggende alene uten at noen savnet dem.
Vi snakker om at vi har et varmt samfunn, men hvor varmt er det egentlig? Noen roper etter hjelp mens andre tier stille, er det mulig å forhindre slikt utenforskap eller er det kommet for å bli?
Vi går inn i en høytid som er ekstra vanskelig for mange. Ikke bare fordi de er ensomme, men kanskje står man utenfor økonomisk, arbeidsmessig, helsemessig eller man har mistet noen som man nå blir påminnet. Julen er ikke til glede for alle, men også en periode mange ønsker å «spole» forbi.
I kommunen vår og helt sikkert flere finnes det heldigvis ildsjeler som inviterer til felleskap i julen og ildsjeler som samler inn både mat, penger og gaver til de som trenger ekstra hjelp. Og jeg vil rekke en hjertelig takk til alle dere som faktisk prøver gjøre samfunnet varmere og som bruker av egen fritid for å forsøke gjøre en vanskelig tid lettere. Ingen navngitt og ingen glemt.
Så vet vi at selv med gode hensikter og ønske om et varmere samfunn, så kan ikke ildsjeler gjøre den jobben alene. Storsamfunnet må bidra og hver og en av oss må være medmennesker, gode venner og gode familiemedlemmer. Ikke bare i julen, men hele året. For ensomhet er ikke noe som kun dukker opp i høytidene, men hver eneste dag sitter mennesker inne bak egne gardiner eller vandrer ute blant alle oss andre og føler på den knugende følelsen i magen. Kanskje kvier seg på å gå ut eller gå hjem.
Ensomhet kan ramme alle. Jeg tror ikke ensomhet kjenner hverken bakgrunn, kjønn eller alder.
Men jeg tror vi alle kan gjøre noe med ensomhet på kort og lang sikt og både som samfunn og enkeltmennesker.
God helg.
Les også
Mennesker trenger mennesker — ukeslutt uke 41
