I dag har staten ansvaret for riksveiene og tilhørende ferger, mens de enkelte fylkeskommunene har ansvaret for de øvrige fergestrekningene. Staten dekker fylkenes kostnader ved fergedriften, ut fra det rutetilbudet staten mener er nødvendig på de ulike strekningene. Her i Møre og Romsdal har fylkeskommunen lagt opp til et langt mer omfattende rutetilbud, med det resultat at fylkeskommunen hvert år går med flere hundre millioner i underskudd på fergedriften.
Høyre og Fremskrittspartiet vil legge ned fylkeskommunene. Fylkesveiene kan fordeles til stat og kommunene basert på om dette er en overordnet fylkesvei eller en lokalvei i kommunen. Det finnes vel knapt en kommune som vil kunne opprettholde samme generøse fergetilbud som vår fylkeskommune har i dag. Og det er enda mindre sannsynlig at staten selv vil pøse på med ekstra midler hvert eneste år til evig tid for sin fergedrift rundt om langs hele Norskekysten.
Et ekstra usikkerhetsmoment oppstår der fergesambandet går mellom to kommuner, slik som fergen Småge–Orta–Finnøya–Sandøya–Ona, som går mellom kommunene Aukra og Ålesund. Om den største kommunen får ansvaret, vil da Ålesund kommune kutte omveien til Småge i Aukra? Det sparer mye tid og penger. Finnøya/Harøya i Ålesund kommune har fastlandsforbindelse via Nordøyvegen, mens Småge/Gossen, med langt flere innbyggere, ikke har fergefri fastlandsforbindelse. Her vil ikke bare fergeruten men også fergekaien stå på spill.
Kampen for å opprettholde fergetilbudet i distriktene vil derfor i framtiden bli ekstra hard og vanskelig. Vårt nylige lokale fergeopprør vil måtte foregå med karavane helt til Oslo og kortesje rundt Stortinget, ikke rundt det nedlagte fylkeshuset i Molde. Men på Stortinget vil det ikke lenger være noen Mørebenk til å ta imot siden fylkesgrensene er borte, kun kommunegrensene gjenstår. Sjansen er stor for at ingen av de berørte kommunene har egne stortingsrepresentanter, og opprørerne vil dermed bli totalt ignorert. Det eneste man har oppnådd med turen til Oslo er å betale bompenger som finansierer veiene på Østlandet, hvor det også går flust med tog.
Når velgerne etter hvert opplever slikt, vil det på sikt kunne redusere deltakelsen til stortingsvalgene betraktelig. I vårt eget fylket har vi jo nylig erfart hva som skjer når folk føler seg overkjørt politisk eller ikke hørt, de møter ikke opp. Effektiviseringen kan ha en høy pris, både i form av redusert fergetilbud og demokratisk engasjement. Stortingsrepresentantene fra Møre og Romsdal representerer hele fylket, ikke bare sitt eget postnummer. Uten fylkene vil stortingspolitikernes lojalitet gjelde eget postnummer. Denne evigvarende og stadig hardere kampen for fergetilbudet vil garantert få flere velgere til å forstå verdien av å bytte ferge med vei.
Verdien av et slikt bytte vil i hvert fall staten garantert raskt oppfatte, når den hvert år får en stadig større del av den totale regningen for fergedriften direkte, og gratisferger gir mindre billettinntekter (bompenger) som del-finansiering. Med en slik gigantisk evigvarende årlig kostnad vil fergeavløsningsprosjekter raskt fremstå som svært lønnsomme for hele nasjonen, slik som eksempelvis Fergefri E39 Møreaksen. En lønnsomhet som prosjektet faktisk har allerede i dag.
I tillegg til at fergedrift er et evigvarende pengesluk, ikke minst med et gigantisk strømforbruk (like fullt er veien stengt det aller meste av tiden), så er det også tidvis problemer med regulariteten. Avganger blir kansellert, enten på grunn av uvær, mannskapsmangel eller tekniske problemer. Spesielt sommerstid klager transportbransjen over kansellerte avganger grunnet mannskapsmangel, i tillegg problemer med fulle ferger. Med knapphet på kvalifisert personell blir økt frekvens en umulighet, uansett om det er stat eller kommune som har ansvaret for fergedriften.
Fergekaiene fungerer kun som en gratis parkeringsplass for biler i en stillestående kø bak en bom som er stengt for ombordkjøring minst 85% av tiden. Noen politikere hevder dette er et trafikksikkerhetstiltak. De lukker øynene for all råkjøring som skapes når fortvilte sjåfører krampaktig forsøker å rekke en fergeavgang. Og holder seg for ørene når UP forteller at enkelte fartssyndere over Ørskogfjellet unnskylder seg med at de skal rekke en ferge. Møreaksen erstatter tre ulike fergesamband, og stopper jaget for å rekke fergen til totalt 6 ulike fergekaier. Redusert fergetilbud vil medføre enda mer råkjøring for å rekke stadig færre avganger. Denne ulykkesrisikoen forsvinner ikke før fergene forsvinner.
Fergekøene er ikke bare opphavet til risikofylt bilkjøring, ventingen påfører også næringslivet gigantiske kostnader hvert eneste år. Næringslivsledere for mer enn 100 virksomheter fra Møre og Romsdal har signert et opprop for rask oppstart av Møreaksen. Mange av dem store og toneangivende industribedrifter, med til sammen rundt 23.000 ansatte og rundt 100 milliarder kroner i årlig omsetning. Med Møreaksen blir i tillegg to folkerike øyer Gossen og Otrøya fergefrie, helt fundamental distriktspolitikk.
Etter at bompengeperioden er over for et fergeavløsningsprosjekt er trafikken 4–5 ganger så stor som den tidligere var med ferge. Det gir en tydelig indikasjon på omfanget av alle de reisene som ikke finner sted på grunn av en stengt fergebom. Betydningen av dette for regionen og de direkte berørte lokalsamfunnene har de færreste av oss fantasi nok til å forestille oss.
Høyres leder Erna Solberg sier det viktigste med Nasjonal Transportplan (NTP) er å skape en forutsigbar samferdselspolitikk. Stadige reverseringer og kullkastinger av planer skaper et kostbart kaos. For å beholde forutsigbarhet vil Høyre gjeninnføre prioriteringene fra forrige NTP, og nevner spesielt E39 Vik–Molde. Uten fylkene, vil politikerne i større grad måtte følge partienes sentrale valgprogram, eller vil de fremstå som privatpraktiserende stortingsrepresentanter? Lytt til folket, alle meningsmålinger viser at folket ønsker å reise fergefritt.
Uansett om det er stat eller kommune som får ansvaret for fergedriften, så vil utslipp fra fergene overstige utslipp fra fergefri bro/tunnel etter noen år, kanskje før halvparten av levetiden til fergeavløsningsprosjektene. Med bytte til nye ferger hvert 25. år vil det ta lang tid å implementere ny teknologi, i forhold til en mye mer moderne bilpark. Hyppigere nybygging av ferger vil gjøre klimaregnskapet enda mer ugunstig for fergene. Klimautslipp fra personbiler er mindre enn fra sjøfart, det er til sjøs miljøkampen nå bør foregå. Ny teknologi gir store reduksjoner i utslipp ved bygging av broer og tunneler. Også av miljøhensyn bør ferge byttes ut med døgnåpne hverdagsveier.
