I desember er det ti år siden en bølge av demokrati skylte over autoritære regimer i Midtøsten og Nord-Afrika. Men håpet om endring svinner.

I den arabiske verden får demokratiopprørene i 2011 skylden for vold, økonomisk nedgang og millioner på flukt.

Verst er det i landene Libya, Jemen og Syria, der borgerkrig fortsatt herjer.

Men for dem som var der, var demonstrasjonene en tid for håp og framtidstro.

– Revolusjonen viste meg at alt var mulig, sier tunisiske Ameni Ghimaji.

Hun var bare 18 år da den tunisiske diktatoren Zine al-Abidine Ben Ali mistet makten i landet. Det var gnisten som tente demonstrasjoner i en rekke land i Nord-Afrika og Midtøsten. Noen brutale herskere falt, andre tjoret seg fast til makten. I årene etter fulgte kaos, konflikt og borgerkrig.

– Vi hadde ingen plan for framtiden, men vi var sikre på én ting. Alt må være bedre enn dette, sier Ghimaji.

Tunisia

Da en fattig, desperat gateselger satte fyr på seg selv 17. desember 2010, skapte det sjokkbølger i Tunisia. Spenningen som hadde boblet under overflaten, eksploderte. Mindre enn fire uker senere flyktet Ben Ali fra landet, og det korrupte, nepotistiske regimet var over etter 23 år.

I dag har Tunisia en grunnlov, et mangelfullt, men fungerende parlamentarisk system og frie valg. Men til tross for de politiske frihetene er det høy arbeidsledighet, ulikhet og inflasjon.

Advokaten Abdennaceur Aouini sier demonstrasjonene føltes som hevn etter tiår med maktmisbruk. Men i dag er han skuffet.

– Det er alltid håp. Men jeg var i en drøm. I dag har jeg tatt til fornuften, sier Aouini.

Hard linje i Egypt

25. januar 2011 marsjerte tusenvis i gatene i Kairo og krevde president Hosni Mubaraks avgang. De ville ha brød, frihet og verdighet.

Men i Egypt er statlig undertrykkelse igjen blitt normalen etter en kort flørt med demokrati.

Mubaraks demokratisk valgte etterfølger Mohammed Morsi ble styrtet og fengslet av sittende president Abdel Fattah al-Sisi i 2013.

Siden den tidligere forsvarssjefen kom til makten, har myndighetene satt en hard linje mot opposisjonelle og dissidenter.

Det anslås at det nå sitter om lag 60.000 politiske fanger i egyptiske fengsler, blant dem sekulære aktivister, journalister, advokater, akademikere og personer som støtter politisk islam.

Maktvakuum i Libya

I utgangspunktet var det ikke snakk om å styrte Muammar Gaddafis regime, ifølge 36 år gamle Majdi, som deltok i demonstrasjonene, og som nyhetsbyrået AFP har snakket med. Demonstrantene ville bare ha litt mer frihet, rettferdighet og håp for de unge. Men regimet svarte med blodig vold som framprovoserte en motreaksjon.

Det oljerike nordafrikanske landet har vært i kaos siden Gaddafi ble drept på rømmen i oktober 2011. Flere militser har forsøkt å skaffe seg makt i vakuumet som er skapt etter de Nato-støttede opprørene. Sivile styresmakter sliter med å holde kontrollen.

I dag er det konflikt mellom to administrasjoner: En FN-støttet regjering i Tripoli som ble innsatt etter samtaler i 2015, og på den andre siden står opprørsgeneralen Khalifa Haftar, som holder til øst i landet.

Etter flere år med konflikt og forsøk fra Haftar på ta over hovedstaden Tripoli, ble det forrige måned underskrevet en fredsavtale.

Vestlig intervensjon

Gaddafis søskenbarn, Ahmed Kadhaf al-Dam, beskriver i dag den arabiske våren som et kupp fra vestlige makter: En bløff som var konstruert for å skape ustabilitet i regionen.

– Det var ingen revolusjon. Det var et angrep for å drepe Gaddafi, sier han i et intervju med AFP i leiligheten sin i Kairo, Egypt.

Kadhaf al-Dam anser den arabiske våren som en fiasko skapt av vestlig intervensjon. Bare Tunisia har lyktes, vedgår han, selv om det også der er ustabilt.

Han tegner et rosenrødt bilde av Libya før opprørene, uten terrorisme, sult, ødeleggelse og ustabilitet.

– Det er tusen ganger verre en for ti år siden, hevder han.

Assad: Diktatoren som overlevde den arabiske våren

Det virket usannsynlig da den arabiske våren nådde Damaskus i 2011. Men ti år senere sitter president Bashar al-Assad fortsatt med styringen i Syria.

Han har overlevd isolasjon fra omverdenen og økonomiske sanksjoner gjennom den årelange, komplekse borgerkrigen i landet. En periode hadde det alawittiske mindretallsstyret mistet to tredeler av landområdene, men i 2020 har han hentet inn igjen 70 prosent med støtte fra Russland.

Nøkkelen ligger hos militæret, tror analytikere. I Tunisia, Egypt og Libya mistet diktatorene militæret av forskjellige årsaker, men det gjorde aldri Assad.

Årsaken til at de forble lojale, er at lederskapet var blitt fylt opp med slektninger og alawitter i flere tiår, ifølge forskeren Thomas Pierret.

I tillegg har Assad blant annet dratt nytte av en nærmest fraværende politisk opposisjon i landet og Syrias komplekse sosiale struktur.

(©NTB)