Foto fra bybrannen i aprildagene 1940, hvor vi ser det brenner fra Storkaia til Torget. I forgrunnen ser vi hus i Marstrandsgata, til venstre Fløyveien og idrettsplassen - med Teddy-tobakks-reklamen. Legg også merke til mannen med dragkjerre, som berger sine eiendeler i sikkerhet. Bildet er datert 28. april 1940, som er den første dagen av fire hvor Kristiansund ble bombet. Alle husene i området her overlevde, noen pga. heltmodig innsats med å slukke både med bøtter og våte seil som ble hengt på husveggene.
Den tyske ordre godkjent av Hitler til den tyske øverstkommanderende var klar: Alle tettsteder, veier, havner besatt av norske og engelske styrker skulle bombes uten hensyn til sivilbefolkningen. Tyskerne observerte en engelsk flåtestyrke i Nordsjøen på vei til Norge, og trodde dette var forsterkninger. Dette var en evakueringsflåte. Tyskerne trodde engelskmennene ville bruke Kristiansund havn. Derfor ble sannsynligvis byen bombet. I ettertid skjønte de at dette var feil, men tysk propaganda sa det var engelske flåtestyrker på havna.
I Dagsavisen i Trondheim som var under tysk kontroll i mai 1940 sto det at engelske styrker bombet Kristiansund!!!! Etter katastrofen spurte alle seg hvorfor tyskerne bombet. Byen var jo forsvarsløs. Heller ikke hadde det vært britiske eller franske soldater her. Dette visste tyskerne, som hadde plassert en tysk spion i byen. Hadde tyskerne trodd at Kongen var her? Det er lite trolig. Kongen dro forbi kysten, med start i Molde på vei til Tromsø natt til 30. april med krysseren Glasgow. Og da brant det allerede. Etter bombingen sto det i avisene at byen hadde blitt utsatt for kraftig bombardement etter kamper mot norske tropper eller at engelskmennene hadde bombet byen. Tyskerne drev propaganda.
Ordfører og stortingsmann Ulrik Olsen poengterte dette på en underfundig måte etter at en tysk offiser hadde beordret ham til å ledsage seg gjennom ruinene: – Er det ikke forferdelig, sa den tyske offiseren, hvordan engelskmennene har ødelagt for dere. Jo, svarte Olsen. så troskyldig ut, og sa: – Og så frekke de er. De hadde til og med malt hakekors på flyene sine. Offiseren var rask til å bytte tema.
Mye tyder på at bombingen var planlagt. Den tyske spionen James Taylor Luther ga i perioden tilbakemelding til det tyske militære, men ble senere arrestert og internert sammen med de tyske fangene. Ikke før man begynte å tenke på gjenreisingen, ble det klart for folk at tyskerne ville gjøre byen om til et festningsområde. Med påfølgende protester kom den nyutnevnte rikskommissæren – Josef Terboven til byen 29. juli, for anledningen i et Røde Kors-fly. Kristiansund ble med dette den første byen i landet som ble lagt under tysk administrasjon. Ordfører Ulrik Olsen ble avsatt og fengslet på Falstad fangeleir. Til slutt måtte 15 000 av innbyggerne søke om å få oppholdstillatelse i byen. Formannskapet og bystyret ble avsatt, og rådmann Anton O. Næss ble satt til å administrere – nazifiseringen ble gjennomført.
En teori knytter også bombingen og utbyggingen av festningsanleggene sammen. Det er påstått at tyskerne trengte et støttepunkt i kystområdet. Men slik byen var, med en tett trebebyggelse, egnet den seg dårlig som festningsområde. Bebyggelsen måtte fjernes. Ennå i dag vet vi ikke med sikkerhet hvorfor det ble bombet så systematisk. Ser vi nærmere på hvor tyskerne bombet, ser vi at bombingen ble konsentrert nær strandkanten – og der kunne de plassere festninger og kanoner til beskyttelse av kaia. En noe kynisk og brutal teori, men høyst realistisk når vi tar i betraktning tyskernes militære interesser i Norge.
Cirka 800 av i alt 1.300 bygninger var helt eller delvis ødelagt i Kristiansund. Det er hevdet at skadene i Kristiansund representerer 28 % (ref. Kristiansund kommune) av den totale krigsskadde bygningsmassen i Norge, men det kan neppe stemme. Prosenten er sannsynligvis for høy.