Stadig flere lokalpolitikere har fått nok av makteliten som sitter sentralt i hovedstaden. Nylig leste vi om at tidligere ordfører og nå kommunestyrepresentant Hans Lauritzen i Aure melder seg ut av Arbeiderpartiet. Jeg forstår hans frustrasjon.
Lever i sin egen boble
Per Helge Pedersen, fast spaltist.Bakgrunnen er at den sentrale ledelsen synes å leve i sin egen verden – i sin egen boble. Ledelsen synes ikke å ha evnen til å ta signalene som kommer fra grasrota i partiet og fra store deler av fagbevegelsen. Det er liksom slik at folk som sitter i maktposisjoner, vet best om hva som tjener land og folk best.
Et generelt problem
Dette er ikke bare et Arbeiderpartiproblem, men et problem som gjelder de fleste partier som styrer mot et stadig mer sentralisert og byråkratisk Norge. Skjønt vi ser jo også tendenser til dette på fylkesnivå og kommunenivå hvor elitepolitikere i nærmest hver sak tar standpunkter som selvsagt tjener dem, men som ikke alltid tjener flertallet av de menneskene som bor i fylket eller kommunen.
Velgere synes å være interessant kun så lenge det er valgkamp. Det er morsomt å følge debatten om Møreaksen kontra Romsdalsaksen. Selv om stort flertall synes å være for Romsdalsaksen (som er enklest og billigst) kontra Møreaksen («galskapens akse») har de etablerte maktpolitikerne bestemt at Møreaksen skal velges koste hva det koste vil. Litt interessant er at de samme politikerne som sto sentralt i sykehuskrigen i Møre og Romsdal, også står like sentralt i denne veisaken. Det synes om alt er bestemt på forhånd i forståelse med makteliten i hovedstaden. Det er alltid viktig å kjenne «noen».
Pompel og Pilt
Makt korrumperer sies det. Men vel så farlig er den maktarrogansen vi ser. Og den ansvarsfraskrivelsen vi opplever.
NRKs Brennpunkt-dokumentar tok nylig for seg hvordan veldig psykisk syke mennesker blir «behandlet» og isolert i fengslene i stedet for å få medisinsk behandling i sykehus. I etterkant av programmet ble to statsråder fra Helsedepartementet og Justisdepartementet Intervjuet. I et Facebook-innlegg ble de to statsrådene kalt Pommel og Pilt. Ja, de virket faktisk slik de fremsto.
Jeg synes statsrådene opptrådde stakkarslig. Nå har selvsagt ikke disse to politikerne skylda for alt som er gått galt etter at Reitgjerdet sykehus (der var de farligste pasientene samlet) i Trondheim ble lagt ned. Men det er faktisk disse to statsrådene som har ansvaret i dag. Lite eller ingenting er gjort for de veldig syke menneskene som i dag sitter fengslet i stedet for å få behandling i sykehus. Det har gått 30 år siden Reitgjerdet ble lagt ned. Spørsmålet er hvor lenge det skal gå før de ledende politikerne skjønner alvoret.
Politikerforakten øker
Jeg fatter ikke at folkevalgte stortingsrepresentanter som er valgt inn som tillitsmenn, over natten blir lydig stemmekveg for lederne i de respektive partiene. Før representerte disse folkevalgte representantene mangfoldet i det norske folk. De kunne snakke «Roma» midt imot. Det skjer veldig sjelden i dag.
Dessverre blir stadig flere stortingsrepresentanter rekruttert fra det samme miljø uansett parti. Det er faktisk slik at det er tilfeldig hvilket parti man havner i. Men mulighetene er selvsagt størst for de broilerne som velger de partiene som sitter med makta. Og er en først kommet inn må man selvsagt passe på hele tiden å ha et godt forhold til ledelsen. Gjør man ikke det havner man fort ut i det ytterste mørke.
Selvsagt gjennomskuer folk flest det spillet som foregår, men problemet er at politikerforakten er blitt så stor at folk flest ikke gidder å engasjere seg lenger. Dette vet selvsagt ledelsen – og derfor gjør de som de vil. Selvsagt gjør de som er best for folket. Det gjør alltid det, hevder de. For ledelsen vet jo best må vite.
Selvsagt er dette farlig for demokratiet – ja, det er livsfarlig. Men vil folk flest godta denne situasjon i all evighet? Jeg tror ikke det.
