De har det tøft nå styremedlemmene i helseforetakene, ikke minst i Møre og Romsdal. Underskuddet vokser, og både direktører og styreledere kan ikke fatte at de som er ansatt på sykehusene ikke følger ordre om å kutte, kutte og atter kutte. Tenk så fantastisk budsjettene kunne ha vært om det ikke var for disse hersens pasientene som strømmer på i tide og utide.
Jeg fatter ikke at godt skolerte mennesker kan miste forstanden så snart de kommer i en fremskutt posisjon - det være seg i administrasjon eller i styrer. De synes å være blendet av tall og prognoser og noen luftslott av prosjekter. Selv ti blinde høns må jo se galskapen i det vi holder på med i helseforetakene (og til dels også ellers i det offentlige Norge).
Nå er det tall og tall som opptar de som styrer i helseforetakene. Pasienter og mennesker skaper bare problemer. Stormannsgalskapen lenge leve, sier jeg.
Det er IKKE for sent å snu
Forstandige mennesker i enhver bedrift vil selvsagt legge om kursen dersom man ser at man styrer mot avgrunnen. Men i offentlig sektor er det ikke alle som ser undergangen. Det være seg om man står til rors på en fregatt eller styrer et helseforetak. De synes å mene at «han staten» uansett kommer til unnsetning.
Så lenge vi har rikspolitikere som lar det skure å gå er sikkert dette mulig, men det kommer en dag da alle de skandaløse prosjektene påfører skattebetalerne så store ekstraregninger at det kan komme en reaksjon hos velgerne.
Selvsagt bør man så snart som mulig gravlegge sykehusprosjektet på Hjelset. For en brøkdel av pengene som skal brukes kan man ruste opp de eksisterende sykehusbyggene – og man vil få mulighet til også å skape en sunn økonomisk drift.
Det blir flere gamle og syke mennesker
Til tross for alle gode intensjoner om å forebygge, får vi stadig flere eldre mennesker. Og til eldre man blir til større sjanse er det for at man skader seg eller får en eller flere sykdommer. Man skulle tro at disse tallknuserne som i dag sitter i ledende posisjon, også kunne lese statistikken om demografi (læren om aldersutvikling i befolkningen mv). Men det synes som om denne lærdommen blir fortrengt. Det er lett å fortrenge det som er vondt og vanskelig. Det har vi ikke minst sett i de kommunene som nå bygger ned sine sykehjem og andre tilbud til eldre og syke mennesker.
Kutt på toppene
I Norge bruker vi i dag ufattelige mye penger på byråkrater og administrasjon. Gjør du en dårlig jobb i næringslivet får du som regel sparken. Da mister du også lønna. Men i offentlig sektor får du andre oppgaver, men samme lønn. Selvsagt er det mulig å kutte både i topplønninger og i stillinger i byråkratiet. Men skal det skje må vi ha aktive politikere som tør å gå inn i sakens kjerne. Problemet er at vi i dag har alt for mange politikere som finner på stadig nye oppgaver som f eks. en kommune skal ta seg av. Da må det ansettes nye sjefer som ansetter nye medarbeidere – og slik går dagene.
Men til slutt får vi en forvokst organisasjon som ingen har styring på. Men utgiftene vokser og vokser. Hundrekroners-spørsmålet er: Hvor mange sykepleiere får vi ved å avsette 100 direktører i Helse-Norge? Trekker vi inn alle håpløse underskuddsprosjekter er svaret mange tusen nye sykepleiere og annet helsepersonell vi så sårt trenger på gulvet!
Stikk fingeren i jorda
Nå er det på tide at politikerne som er folkets tillitsmenn, stikker fingeren i jorda. Hva er det som er oppgaven? Det første rikspolitikerne skal gjøre er å skrote helseforetaksmodellen som er dødfødt. Så må man frem med kniven for å kutte i alt meningsløst byråkrati. Og så man sette seg rolig ned og definere hva som er det offentliges oppgave. Da må man i alle fall prioritere det som er de lovpålagte oppgavene. Man må prioritere barn og unge og så må man ikke glemme de eldre og syke menneskene som trenger tilbud. I dag snakker mange byråkrater om kvalitet og atter kvalitet. Når jeg går disse menneskene på klingen klarer de ikke å beskrive hva kvalitet er. Er det godt nok er det greit, sier jeg. Og når jeg sier greit er det kvalitet så det holder i det begrepet.