I ett av verdens rikeste land er gamle og syke mennesker blitt en kasteball som synes å stå helt uten rettigheter. Som pårørende til en gammel mor har jeg sett sider av dette samfunnet som slett ikke er bra. Det svikter på mange plan. Tilbudene til mange syke og pleietrengende mennesker blir skåret ned til beinet. Ja, i noen kommuner har man også begynt å skjære av beinet. De såkalte lovpålagte oppgavene står svakt både i administrasjon og hos politikere mange steder.
Nå må rikspolitikere ta ansvar
Hovedproblemet er hvordan våre rikspolitikere svikter de eldre. Dagens regjering fører i dag en politikk som rammer de svakeste i samfunnet. At de ikke skjemmes. Mens stortingspolitikere bevilger stadig mer til sine partigrupper, kuttes det i bevilgninger til dem som trenger det mest. Jeg gremmes når jeg ser avsløringene om at noen parti på Stortinget kan feste og drikke for store beløp, samtidig som man kutter bevilgningene i de tilbud som gjelder dem som har bygget dette landet. Det er et pill råttent system. Selvsagt ønsker ikke politikerne innsyn i deres verden. De synes å ha glemt at de er folkets tillitsmenn.
Beordet hjem
Takk og pris har min mor fått en fantastisk pleie og stell både på sykehuset i Kristiansund og nå i 14 dager på en korttids sykehjemsplass på Storhaugen i Nordmørsbyen. Etter et hjerneslag har den gamle damen som snart fyller 96 år, kviknet til. Humøret og livsgleden er tilbake. Nå på mandag er hun beordret hjem. Jeg vet ikke helt hvordan det vil gå. Hun har sin sykehistorie og sine problemer. Det er umulig for henne å bo hjemme over tid.
Nå skal hun tilbake til ensomheten og til de mørke kveldene. Nå har hun ikke lenger alle rundt seg som har gitt trygghet og glede. Selvsagt får hun besøk av hjemmesykepleien noen dager i døgnet når hun bor alene hjemme. Hun får sikkert også besøk av slekt og venner. Problemet er at det blir stadig færre venner i den alderen. Og mange i slekta som kan hjelpe sliter selv med sykdommer.
Nå er det er ikke sikkert at hun kan få hjelp når hjelpen trengs mest. Det fikk hun raskt på sykehuset - og det har hun fått raskt på Storhaugen. Og det ville hun ha fått på en varig sykehjemsplass som hun trenger, men som kommunen ikke har.
Mange skjebner
Jeg har fått uendelig mange tilbakemeldinger etter at jeg tok opp denne saken både i Tidens Krav, på KSU.no og på Facebook. Dessverre har jeg fått utrolig mange triste historier. Min mor er ikke den eneste kasteballen. Det er mange av dem – og noen er tragiske. Mange familier sliter seg helt ut på grunn av at storsamfunnet ikke lenger tar det ansvaret de har gjort før.
Hvor er dere politikere? Hvor er hjertevarmen deres? Er det kun bedriftsøkonomi og kynisk budsjettering som betyr noe i dette samfunnet.
Glem ikke historien, kvinner
I dagens politiske Norge har kvinnene kommet opp og frem – og det er meget bra. Min mor hører til en generasjon hvor jentene måtte stille bak i køen. Det var guttene som hadde forang til det meste i oppveksten om det var nye ski eller utdannelse. Min mor har jobbet siden hun var jentunge. Og hun har til tider hatt tungt arbeid. Det merkes på kroppen hennes i dag. Hun er utslitt etter et langt arbeidsliv. Men hva er takken og hvor er respekten er mitt spørsmål til politikere som bevilger og prioriterer. Hvor er dere kvinner som har fått makt og innflytelse? Skjønt om man er folkevalgt kvinne eller mann så har dere uansett fått et mandat fra dem som har valgt dere inn.
Mange begynner å miste tillit til dere folkets tillitsmenn. Vi opplever stadig mer politikerforakt. Det har sin grunn.
Kanskje dere kan begynne å rette opp denne tilliten. Da må en av de første oppgavene være å rette oppe de skjevhetene vi nå ser innen helse og omsorg. Det systemet dere har bygget opp er i ferd med å havarere. Vi trenger flere sykehus og sykehjem, ikke færre. Vi trenger et bredt tilbud til en befolkning som blir stadig eldre og sykere. Vi trenger flere tilbud, ikke færre.
