Tina Bru med 17. mai-vindturbin. Kulltegning: Christina Fjeldavli.

Stor bokstav brukes på norsk bare i egennavn, for eksempel Haramsfjellet, men ordet i overskriften er slikt et fint ord, så jeg gjør et unntak. 

Å ha rett

Har vi ikke alle opplevd, kanskje spesielt som barn, det sterke behovet for å ha rett, vinne, være den som får mest, først og størst? Det behovet blir etter hvert moderert med at også andre har behov som må lyttes til. Med mer eller mindre hell, heller vi mot å låne øre til andre. Særlig når noen bringer så fjellstø kunnskap til torgs, at det å fortsette å være sta bare for å være det, blir for dumt. Da er det på tide å si: Jeg tror du har rett, dette så jeg ikke før nå, jeg innrømmer at jeg er litt grønn. 

Særlig når så mange agerer i en annen retning enn en selv, er det kanskje noe i det? Noen ganger må vi lukke munnen og åpne ørene. Som vi alle vet, finnes det situasjoner som gjør det fordelaktig med munnbind, og da må vi passe på å ha det der, foran munnen. Det kan lett skli opp over øynene, og da blir det vanskelig atter å se slike fjell og dalar. 

Å tape/vinne

Noen ganger opplever vi at det å «tape», på sikt kan være å vinne. Om ikke akkurat jeg vinner frem med mitt, så gagner det tross alt fellesskapet, og det fellesskapet er jeg en del av...se der, kanskje jeg vant likevel. Noen ganger må vi bare lovprise fjellet og bli på sletten, som Anton Francesco Doni sa det. 

For det ligger en felle i det å stå på sitt uansett hva som kommer til av ny informasjon. Vi blir fanget av – ikke bare frykten for det å tape, men kanskje noe mye verre – det å tape ansikt – gud forby! Hvor svak vil jeg vel ikke se ut om jeg kaster inn håndkleet nå? Jeg gikk jo så sterkt ut! Jeg var jo overbevist om at dette var en god sak, den eneste saken! Det var jo dette (luftslottet) jeg skulle bygge (den politiske) karrieren, livet, imaget på. Hva vil de si om jeg snur? 

Men det som så bra ut for en stund siden, er ikke nødvendigvis det som er best på sikt, særlig hvis sikten er dårlig, eller for å si det med et indisk ordtak: På avstand ser fjellene grønne ut. 

Selv om vi har tapt, i hvert fall moralsk sett, fortsetter vi noen ganger likevel å fekte med armer og bein, vi fortsetter å rote det skikkelig til, å lage storm i et vatnglass. 

«De» og «oss»

I kampens hete oppstår gjerne den kjente forestillingen av «de» og «oss». Det blir enkelt å forholde seg til, oversiktlig. Med en slik inndeling, faller liksom ting på plass. Det blir håndterlig. Når noen hører til i «de»-gruppen, forklarer det hvorfor de er så oppviglerske, ikke kan forholde seg fattet til vedtak, har feil lukt og feil farge. Huff. 

Men når striden fortoner seg som en tenniskamp, når den bittelille, harde ballen blir kylt frem og tilbake for å treffe motstanderen hardest mulig, klarer noen å beholde hvilepulsen. De går faktisk ikke inn i tenniskampen i det hele tatt, de står med fatning og sier at de som rammer min motstander, er ikke velkommen her. Det er nesten fristende å si det med tittelen på Herbjørn Sørebøs bok: «Bønder spelar ikkje tennis.» Det er ikke-vold i praksis, å se det hellige i sin neste. Namaste. 

Blir det uoversiktlig nå? Her snakker vi Gandhi og ikke de G20-demonstrantene tysk politi frykter. Akk, om vi noen og enhver hadde gjenvunnet litt av den sindigheten og refleksjonen, kanskje vi får se det i dem som leder oss en dag, hvem vet. Det hadde vært trygt og godt. 

Følelser og andre forvirringer

Noen ganger er det fristende å bruke det kjente følelseskortet, å tillegge det andre sier mindre relevans fordi det er basert på følelser. «Kjære, la oss ikke komme inn på følelser og slikt noe», som en av Ibsens karakterer fikk lagt i munnen. Andre ganger oppleves det kanskje mer på sin plass å si det med Carl Hammarén: «Han hadde svært vanskelig for å vise følelser. Han hadde ingen». Eller hun. 

Og når vi blir så sinte, fortvilte og sjokkerte at vi ikke vet hvilke ord vi skal bruke, når vi blir lammet av hvordan noen tar seg til rette og forgriper seg på det vi har kjært, og på toppen av dette sier «Jeg forstår det er følelser involvert», og forlanger at vi må holde det på et «saklig nivå» og bruke «fornuftige» ord, nærmest hakke dem opp i biter for de som må ha det inn med teskje, og ikke intuitivt forstår, kan vi kanskje lene oss litt på Alan Alexander Milne: 

– Hvordan staver man kjærlighet? spurte Nasse Nøff. – Man staver ikke kjærlighet, man føler den, svarte Ole Brumm.