Jeg skriver ofte avisinnlegg, som regel respons på noe som har stått i avisene som jeg mener er uriktig. Jeg forsøker å dokumentere mine påstander med linker til fakta for å underbygge mitt syn.
Men jeg er ikke på sosiale media, og skriver heller aldri i kommentarfeltene i avisene. Det gjør derimot Terje Sundsbø, som jeg ofte skriver avisinnlegg sammen med. I disse kommentarfeltene dukker det også stadig opp tvilsomme påstander, noe Terje Sundsbø da forsøker å korrigere med henvisninger til linker med fakta.
Typisk blir slike henvisninger avfeid som upålitelige, selv om det oftest er linker som igjen viser til eksterne uavhengige faglige utredninger utført på oppdrag av tidligere direktør Astrid Eidsvik for Helse Møre og Romsdal. Men man viser ikke til andre tilsvarende uavhengige utredninger, eller påviser feil for å underbygge avvisningene. Henvisningene avvises ofte tilsynelatende kun basert på en generell mistro til andre, og isteden tiltro til egne synsinger.
Derfor blir de samme ukorrekte påstandene stadig gjengitt, som om den informasjonen de har fått ikke eksisterer. Når påviselig usanne påstander stadig blir gjentatt, på tross av de like ofte er blitt korrigert, da er løgn en dekkende betegnelse. Når løgnen i tillegg kun har til hensikt å sverte undertegnede som person, og fjerne oppmerksomheten bort fra saken som kommentarene i utgangspunktet dreier seg om, da er løgnen ondsinnet.
Et slikt eksempel på ondsinnet løgn er illustrert i det vedlagte skjermbildet, der noen irrelevante kommentarer fra andre er redigert bort. Personen har signert med fullt navn, og opptrer som om slik adferd er normal og fullt ut akseptert på de trakter. Er dette et utslag av det ofte omtalte lynnet? At ordvekslingen i kommentarfeltene i perioder blir opphetet og ikke alltid like velvalgt må påregnes. Men ikke når det samme gjentas i debatt etter debatt med ukers mellomrom, i flere media.
Skjermdump fra media.
Mitt poeng er ikke denne avskyelige personkarakteristikken av meg, jeg tåler det. Det betyr likevel ikke at slikt skal aksepteres, tvert imot. Mitt poeng er at man stadig fornekter det andre formidler. Jeg kan også leve med å bli karakterisert som belærende, men det er en svært dårlig begrunnelse for å ignorere andres argumenter og referanser. Det skremmende er at slik fornekting og fortsatt spredning av «fake news» ikke bare skjer på grasrota av menigmann, det skjer også hos samfunnsledere.
Å fornekte fakta er en skummel utvikling. Her har avisene og andre media en meget viktig jobb å gjøre, ellers ender samfunnsdebatten galt av sted.
I så måte kan jeg anbefale å lese denne artikkelen fra Bok og Bibliotek 5-2019, «Kritiske informasjonsferdigheter: motstandskraft mot bulls**t».
