I Wikipedia finner vi følgende definisjoner:
Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform hvor folket har direkte eller indirekte innflytelse på hva slags beslutninger som fattes. Kjennetegn ved demokrati er frie valg, flertallsstyre, retten til å være uenig med flertallet, og at individenes grunnleggende rettigheter ivaretas.
Vanligvis benyttes begrepet i en noe snevrere betydning, der det betegner et system som det man har i de fleste vestlige land, hvor folket stemmer inn representanter i en riksforsamling samtidig som man har visse grunnleggende rettigheter i form av ytringsfrihet, eiendomsrett, politisk frihet og likestilling.
Diktatur er en styremåte der makten ligger hos én enkelt person eller hos en liten gruppe personer. Det er ulike former for diktatur. Eksempler på diktatur kan være, enevelde (enmannsdiktatur) totalitært diktatur, hvor det er nesten total frihetsopphevelse og autoritært diktatur, hvor innbyggerne kan komme med meningsytringer, men har liten eller ingen handlingsfrihet.
Begrepene «tyranni» og «despoti» anvendes også for å beskrive styreformer som er identisk med «personlig diktatur». Ord som «enevoldsherre», «tyrann» og «despot» er derfor synonymer til begrepet «personlig diktatur».
Heldigvis bor vi i et land med demokratisk styreform. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste i Norge ikke ønsker å bytte styreform mot et diktatur.
Hva kjennetegner en diktator? Jo, stort sett enmannsstyre. Vi har flere eksempler på det. I disse dager er nok Vladimir Putin på manges lepper. Det viktigste er å rettferdiggjøre egne handlinger, selv om de er bevisst løgner og usannheter, gjerne ved hjelp av propaganda og å hindre at meningsmotstandere får taletid eller på annen måte imøtegå diktatoren. Donald Trump var president i et demokrati, men gjorde vel det han kunne for å endre USA til et diktatur. Han oppførte seg som en diktator – spredte løgner og desinformerte sine landsmenn - men heldigvis forstod flertallet hvilke hensikter han hadde.
«Diktatorspirer» finnes nok i alle land, også i Norge, men heldigvis på arenaer som ikke får stor betydning for samfunnet for øvrig. Likevel er det viktig å synliggjøre slike. Faktisk har vi slike nært oss også. Til og med i lille Molde.
Den planlagte nye E39 gjennom Møre og Romsdal har fått mye oppmerksomhet i media. En del av denne går i dag over Romsdalsfjorden med fergeforbindelse. Målet er å gjøre E39 fergefri. Det betyr at fergestrekningen Molde – Vestnes skal erstattes med vei. Etter utredninger er Møreaksen valgt til fordel for Romsdalsaksen. Dette har medført at det har blitt dannet to grupper - for Møreaksen og for Romsdalsaksen. Begge gruppene har opprettet Facebook-sider – Møreaksen og FOLKEAKSJONEN MuM (MØRE uten MØREAKSEN). Begge er offentlig tilgjengelig for alle.
Den store forskjellen mellom disse sidene er at i Møreaksen får alle uttale seg (demokrati), mens i FOLKEAKSJONEN MuM (MØRE uten MØREAKSEN) er mulighet for å uttale seg kun begrenset til medlemmer av gruppen, men også kun hvis du ikke kommer med motargumenter (diktatur). Dette har jeg selv fått erfare.
Administrator av gruppen FOLKEAKSJONEN MuM (MØRE uten MØREAKSEN) er Terje Tovan, og det er tydeligvis han som må godkjenne kommentarene før de blir publisert på siden.
Jeg er selv en aktiv tilhenger av Møreaksen. Både alene, og sammen med Rasmus Rasmussen, har vi publisert flere leserinnlegg i de tre største avisene i fylket og nettavisen KSU. Mange av leserinnleggene har vært svar på andre innlegg som vi mener har servert uriktigheter. Dette har vi påpekt, og vi dokumenterer alltid påstandene våre med henvisninger til bl.a. faglige rapporter og utredninger. I kommentarfeltene under leserinnleggene blir vi ofte møtt med både usaklige kommentarer og skjellsord. Disse har vi mulighet til å imøtegå, på en saklig måte.
I de siste ukene har våre innlegg blitt delt i Facbook-gruppen FOLKEAKSJONEN MuM (MØRE uten MØREAKSEN) av gruppens medlemmer. Her har det haglet med usaklig og grunnløse kommentarer og påstander. Vi har sågar blitt karakterisert som dumme, syke, mindre begavet, hjernevridde, løgnere etc. Skrevet av voksne mennesker. En kan jo lure på hvem beskrivelsene passer best på.
Jeg tenkte det var på plass med en liten kommentar og prøvde å legge inn en kommentar, men fikk beskjed om at jeg måtte være medlem. Jeg meldte meg inn og fikk mulighet til å skrive. Ferdig å skrive og med en link for å dokumentere, fikk jeg mulighet til å publisere – trodde jeg. Men nei, kommentaren ble «duset» ned og en melding om at administrator måtte godkjenne før offentliggjøring. Resultat: Ikke godkjent.
Dette syntes jeg var merkelig. Med tanke på innholdet i de fleste av kommentarene mot meg, kunne jeg ikke forstå at ordlyden i min kommentar var upassende. På siden fant jeg «Grupperegler fra administratoren». Etter å ha lest disse ble jeg mildt talt sjokkert. Les selv:
1 – Vær vennlig og høflig - Vi er alle sammen om å skape et vennlig miljø. La oss behandle hverandre med respekt. Sunne diskusjoner er naturlige, men det kreves vennlighet.
2 – Ingen hatefulle ytringer eller mobbing - Sørg for at alle føler seg trygge. Vi tillater ingen former for mobbing, og nedsettende kommentarer om ting som rase, religion, kultur, seksuell legning, kjønn eller identitet blir ikke tolerert.
3 – Ingen promoteringer eller spam - Gi mer enn du tar i denne gruppen. Egenpromotering, spam og irrelevante lenker er ikke tillatt.
Det var når jeg leste dette, etter å ha gått gjennom kommentarene rett mot Rasmus Rasmussen og meg, at tankene mine gikk mot noen helt spesielle og kjente personer – uten sammenligning for øvrig. Handlingene forenes ikke med gruppereglene.
Er virkelig alle medlemmene av denne gruppen egentlig er klar over hvordan gruppen opererer, og stiller de seg virkelig bak og forsvarer denne fremgangsmåten? Jeg er også forundret over hvorfor de som kommenterer mot oss ikke gjør det under leserinnleggene vi har skrevet, slik at vi får mulighet til å «forsvare» oss. I mine øyne er de feige.
Hvilken plass har egentlig en slik Facebook-side i et demokratisk land som Norge? Hvilke signaler sender denne siden ut til samfunnet? Dette er jo ren propaganda og et forsøk på å kneble de som er uenige. Er det på tide å ta et «oppgjør» med denne ensidige måten å spre usannheter, konspirasjonsteorier og skjellsord på – av voksne mennesker? Jeg bare spør.
