Det tradisjonsrike partiet Venstre har fått en del nye og fremadstormende kandidater i Kristiansund. Offensive er de, og et godt valg har de gjort. Men etterretteligheten er det verre med.
Partiets andrekandidat Carina Wollan Myhre bedyrer i Tidens Krav at hun ikke er noen dårlig taper, men at hun har behov for å reflektere rundt det felles prosjektet akutt og føde. Det er et ordskifte vi ønsker velkommen, for det er som vi har sagt tidligere fortsatt den viktigste saken på Nordmøre. Vi setter også pris på at Carina Wollan Myhre er ærlig på sitt standpunkt i saken. Selv om vi ikke har vært enige, har det også i inneværende periode vært greit å forholde seg til Venstres kandidater på en ryddig måte, fordi de har vært redelige og ryddige og har hatt klare standpunkt. Vi er mer spent på den nye perioden som starter 19. oktober, ettersom vi i løpet av valgkampen har sett at Venstres førstekandidat og Venstres andrekandidat har uttalt seg for og imot fødeavdeling i Kristiansund i ett og samme kommentarfelt, hvor de tilkjennegir standpunkt stikk i strid med hverandre. Det minner om den gamle vitsen om at der det er to politikere fra Venstre til stede, så er det alltid minst tre ulike meninger.
Etterretteligheten til Carina Wollan Myhre får seg imidlertid en smell allerede i tredje avsnitt, der hun tilsynelatende siterer fra Nordmørslistas valgprogram. «Kommunen kan ta over driften av sykehuset», hevder Carina Wollan Myhre at det står i vårt partiprogram. Men det stemmer ikke at det står i vårt partiprogram. Dette er en forholdsvis kjent hersketeknikk som brukes når det er vanskelig å argumentere mot det motparten faktisk sier og mener. Da er det lettere å finne på et argument som man kan klistre på motstanderen, for så i stedet å argumentere mot dette. Vi forstår at det er vanskelig å argumentere mot det vi sier og mener. Men vi kan ikke dermed godta at Carina Wollan Myhre skal få lov til å definere hva vi mener etter eget forgodtbefinnende. Det som faktisk står i vårt program, er dette:
«Nordmørslista vil arbeide for å få tilbake fødeavdeling og akuttkirurgi - om nødvendig må kommunen selv etablere og drifte tjenester som ikke ivaretas av spesialisthelsetjenesten i samarbeid med andre kommuner, ideelle organisasjoner, stiftelser og/eller private aktører».
Dette er altså ikke det samme som å si at kommunen kan ta over driften av sykehuset, men det er å ta ansvar når spesialisthelsetjenesten svikter. Carina Wollan Myhre argumenterer videre for at Nordmørslistas standpunkt forutsetter endring i lovverket. «Man må bare få gjort om en fire-fem norske lover først, medregnet det nasjonale inntektssystemet for kommunene», sier Myhre (For ordens skyld, dette sitatet er ordrett, i motsetning til det sitatet som blir tillagt oss). Nå er det litt uklart om Myhre mener at lovverket og inntektssystemet må endres for å å oppnå det vi tar til orde for, eller om lovverket og inntektssystemet må endres for å oppnå det hun hevder at vi tar til orde for. Men hvis vi tar utgangspunkt i det som faktisk er vårt standpunkt, så kan mye besvares ved å vise til Helse- og omsorgstjenesteloven § 3-5 tredje leddd, som sier at «kommunen [skal] sørge for tilbud om døgnopphold for helse- og omsorgstjenester til pasienter og brukere med behov for øyeblikkelig hjelp». Det er nettopp slik hjelp vi sikter til. Som vi har påpekt mange ganger kan planlagte inngrep gjøres hvor som helst, men ved akutte tilfeller må alle innbyggerne ha nærhet til sykehus. I stortingsmelding 26 (2014-2015) Fremtidens primærhelsetjeneste -nærhet og helhet, fastslår Helse- og omsorgsdepartementet at «[l]ovbestemmelsen åpner for ulike løsninger, fra de helt små ensengsordninger ved et sykehjem til større interkommunale minisykehus». I samme avsnitt sier også Helse- og omsorgsdepartementet at «[p]enger til dette overføres fra samme tidspunkt fra RHF til kommunerammen». Det kan også være på plass å vise til Helsedirektoratets høringsutkast Fødselsomsorgen, hvor det åpnes for fødetilbud både i og utenfor spesialisthelsetjenesten.
Carina Wollan Myhre må gjerne opplyse hvilke lover (var det egentlig fire, eller var det fem?) som må endres for at det skal være mulig å bygge ut kommunale og interkommunale tilbud i medhold av helse- og omsorgstjenesteloven for å kompensere for at spesialisthelsetjenesten ikke tar ansvar for å sikre at hele befolkningen har likeverdig tilgang til spesialisthelsetjenesten iht spesialisthelsetjenesteloven. Uansett er det vårt utgangspunkt at folkevalgte skal arbeide for å innfri innbyggernes behov. Hvis vi som folkevalgte slutter med det, har vi ikke noe som folkevalgte å gjøre. Carina Wollan Myhre er selvfølgelig fri til å mene noe annet.
Det neste resonnementet som løftes frem som argumentasjon mot føde og akutt i Kristiansund er mangel på kompetanse. Nå er det for det første slik at nasjonale myndigheter har et ansvar for at det blir utdannet nok leger og sykepleiere, og det er videre et nasjonalt ansvar å sørge for at stillingene er attraktive nok. Man kan gjerne harsellere med at vi ikke er representert på stortinget, men det unntar ikke stortinget og regjeringens ansvar for å ivareta dette. Vi vil imidlertid rette oppmerksomheten mot det Carina Wollan Myhre skriver om at sykehuselegene ikke lenger er generalister. «Tiden for å drive slik er for lengst ute», skriver Myhre. Vi vil da vise til at det ble innført en ny legespesialitet i Norge i 2019, som heter Akutt- og mottaksmedisin. Dette er leger som altså er spesialister i nettopp akutt- og mottaksmedisin, og som har det medisinske ansvaret i akuttmottakene i sykehusene. Dette er en spesialitet som er utviklet nettopp for å møte behovet i akuttmottakene, og som vil være ettertraktet ved akuttmottak i sykehusene til erstatning for de tidligere generalistene.
Vi vil minne om at da sykehusene i Norge ble bygd opp var det tilgangen på både kapital og på kompetanse verre enn i dag. Men det var mulig å få det til, og det er mulig i dag også. Det handler ikke først og fremst om evne, det handler om vilje.
Avslutningsvis vil vi bare oppsummere med å si at det er greit å være uenig, og det er greit at uenigheten er avklart. Så er det selvfølgelig viktig for oss at vi posisjonerer oss slik at vi kan samarbeide mest med de som vi er mest enige med. Så kan vi heller samarbeide fra sak til sak med de som vi er mindre enige med. Men den viktigste saken vår står uansett fast.
