12. desember skal Stortinget stemme over en ny § 4-3a i smittevernloven. Endringen innebærer at helsebyråkratene skal kunne vedta isolering, karantene og andre begrensinger i bevegelsesfriheten. Den foreslåtte forskriftshjemmelen flytter makt fra Stortinget til helsebyråkratene. Stortinget blir i praksis bedt om å gi fra seg makt.
Da den foreslåtte lovendringen ble debattert i Stortinget 8. desember, gav helse- og sosialminister Ingvild Kjerkol ufullstendig og unøyaktig informasjon om innholdet i lovteksten.
Kjerkol hevdet at det er «Kongen i statsråd» som skal ha hjemmel til å innføre diverse begrensninger i bevegelsesfriheten, men i lovforslaget står det bare «Kongen». Betydningen av dette er sentral: formuleringen «Kongen i statsråd» betyr hele regjeringen og innebærer at myndigheten ikke kan delegeres til Helsedirektoratet. Når ordet «Kongen» brukes alene, kan regjeringen overføre myndigheten til å vedta forskrift om isolat til for eksempel helsedirektøren. Helse- og omsorgsministeren ga inntrykk av at bestemmelsen kun skal brukes i helt ekstraordinære tilfeller, men ingenting i ordlyden stiller slike krav. Ordlyden i ny § 4-3a bør klart bruke «Kongen i statsråd», dersom Kjerkol mener at vedtaket må fattes av Regjeringen.
I dag kan isolering vedtas for bestemte personer i 7 dager. Lovforslaget vil innebære at Helsedirektoratet kan vedta isolering, karantene og andre begrensninger i bevegelsesfriheten for en lengre periode og for hele befolkningen. I stortingsdebatten 8. desember unnlot Kjerkol å nevne denne forskjellen. Sett fra et menneskerettighetsperspektiv er det mye mer betryggende at en lege fatter et kortvarig enkeltvedtak enn at Helsedirektoratet vedtar en forskrift som gjelder på ubestemt tid.
I sitt innlegg viste Kjerkol til § 7-12, som er smittevernlovens mest omfattende kompetansebestemmelse. Her gis det hjemmel til å sette andre lover til side for å håndtere en smittevernsituasjon. Bestemmelsen i § 7-12 har imidlertid en demokratisk sikkerhetsventil, som andre deler av smittevernloven ikke har. Hver gang regjeringen vedtar en forskrift etter denne bestemmelsen, må forskriften snarest sendes over til Stortinget. Stortinget har dermed en umiddelbar lovfestet kontrollmulighet overfor regjeringen. Om den foreslåtte lovendringen vedtas, vil Stortinget ikke ha denne kontrollmuligheten som de har i dag etter § 7-12 for disse aller mest inngripende forskriftene. Det betyr at hvis Stortinget mener at helsedirektøren har gått for langt etter smittevernloven § 4-3a, vil de folkevalgte ikke kunne oppheve forskriften. En mulighet for å oppheve forskriften bør bygges inn i smittevernlovens § 4-3a. Uten en slik regel har Stortinget ingen umiddelbar kontroll med regjeringen, slik de i dag har for bruk av smittevernlovens § 7-12.
I International Health Regulation, er det foreslått regler som vil gi generaldirektøren i WHO myndighet til å pålegge medlemslandene rettslig bindende anbefalinger om isolering, karantene og begrensninger i bevegelsesfriheten. Det er foreslått at henvisningen til menneskerettigheter skal tas ut. De foreslåtte endringene i § 4-3a forhåndsoppfyller forslag til endringer i International Health Regulation som innebærer at Norge vil bli forpliktet til å ha en helseforvaltning som direkte kan iverksette WHO generaldirektørens anbefalinger direkte i norsk rett uten at Stortinget involveres. Hvorfor opplyser ikke Helse og omsorgsministeren Stortinget om sammenhengen til IHR? Helse- og omsorgsdepartementet forhandler om ny helsejus i hemmelighet i WHO.
Lovendringene som er til behandling på tirsdag er dramatiske for demokratiet og menneskerettighetene. Det er alvorlig at helse- og omsorgsministeren gir ufullstendig og unøyaktig informasjon om lovendringen.
Av: Morten Walløe Tvedt, professor i rettsvitenskap
