Det baller på seg at nordmøringene ikke får til noe som helst. Det er så bastant at jeg selv som romsdaling forstår at man opplever ubehag og føler seg forbigått. Næringslivet på Nordmøre trues av vennepolitikk, politisk innblanding, misbruk av pengefond og generell mangel på ambisjoner. Kvernberget ser ikke ut til å reddes. Helsetjenester rives bort. For planlagte fjordkryssinger settes det ingen objektiver eller perspektiver. Turismen forvaltes allerede sammen med Romsdalshalvøya, og hvis ikke Atlanterhavsveien var der for å fungere som sannsynlig veiskilt til Kristiansund, hadde turistene rett og slett snudd ved bensinstasjonen på Utheim.

Det er ikke tilfeldig at en del av mine leserinnlegg handler om Nordmøre. Jeg bor ikke der og som fylkesleder i Liberalistene kunne jeg like enkelt kaste lys over tilstander på Sunnmøre, som har flere innbyggere og fortjener å slurpe opp betydelige mengder oppmerksomhet. Likevel legger jeg merke til at ubehaget ikke får følge av forskning på temaet, hverken av media, næringslivet eller akademikere. Jeg merker derimot et gap mellom den genuine folkeprotesten og fagfelter innafor regional- og næringsutvikling, som for øvrig er et av fylkeskommunens ansvarsområder. Til tross for at Kristiansund har fått 8,8 millioner kroner for byutviklingen i fjor (og mye av støtten opplever jeg som et uhemmet sløseri), synes ikke hele Nordmøre til å være satt i fokus i fylkeskommunens publikasjoner.

Likevel er ikke alt i regi av fylkeskommunen og i visse saker må Nordmøre kunne greie å stå opp for seg selv. Og der tror jeg at lokalsamfunnet ofte står framfor fullbyrdete kjensgjerninger. Politikere sover ikke bare i timen, men forsover seg totalt. Det eksisterer en fullkommen mangel på en felles forebyggende strategi for å ta saken mest mulig i egne hender. Og da mener jeg ikke en strategi for å kollektivt beskylde romsdalinger for historieforfalskning som faste samfunnsdebattanter gjør. Jeg mener heller ikke en strategi for å trosse oddsene og støtte omkamper av politiske vedtak som er i siste planfase (ref. Romsdalsaksen). Og nei, det hjelper ikke å sette opp en svertekampanje og drive dårlig opposisjon mot en helseminister som er marionett bak en vedtatt reform.

Leserinnlegg etter leserinnlegg klandres romsdalingene av nordmøringene for å være ansvarlig for en samfunnsøkonomisk nedgang på Nordmøre, men hva med å være forebyggende? Hva med å danne et skikkelig forum for hele Nordmøre som kan trekke fram felles målsetninger for regionen? For Liberalistene ligger en stor del av svaret i avbyråkratisering av viktige beslutningsprosesser og overføring av visse fylkeskommunale ordninger til kommunene. Det høres teoretisk ut, men sluttsummen blir at Nordmøre slipper å vente på et overordnet organ for å finne svar og løsninger på viktige spørsmål. Vi trenger ikke å avskaffe fylket, men vi kan ikke slippe å beholde ansvarsfordelingen slik som den er i dag.

Dessuten så ser vi i Liberalistene lite behov i å ta vare på den byråkratiske organiseringen av velferdsstaten. Tidligere forklarte vi at sykehussaka aldri hadde vært noe problem når private kan velge selv hvor de ønsker å bygge sykehus eller akuttmottak, noe som fungerer bra i mange andre vesteuropeiske land. Men før vi er der trenges det et totalt annet syn overfor rollen av staten i vårt samfunn. En barnehagestat som dirigerer vårt liv samtidig som den krangler høylytt er i grunn ubrukelig, upraktisk og ineffektiv. Til syvende sist sitter vi med politikere på tvers av beslutningsnivåer som mener at visse oppgaver må forbli statlige. Disse politikere har vi mange av og de er flerfoldige, kommer i forskjellige farger og former, men 1 ting synes de ikke ville forandre: dagens politiske moratoriske system hvor strategiene kommer etter overordnete beslutninger.