Stine Elisabeth Johansen fant ikke leiligheten hun ønsket seg. I stedet bygget hun ny bolig i farens garasje, med rom for mye lys, luft og kunst på veggene.

– Prosjektet startet med at jeg var på leilighetsjakt. Det viste seg å være vanskelig å finne noe som passet, blant annet fordi jeg har to hunder, forteller Stine Elisabeth Johansen.

Det var pappa Kjetil Johansen som kom med løsningen: Hva med å bygge på garasjen? Forslaget ble starten på et skikkelig familieprosjekt. Huset ble nemlig opprinnelig tegnet i 1980 av Stines onkel Magne Wold. Han satte seg ned og skisset grunnformen til det nye påbygget, som skulle bygges i forlengelse av husets integrerte garasje.

– Problemet var at han var blitt pensjonist, og ikke lenger hadde de rette godkjenningene. Han ga derfor prosjektet videre til datteren Marthe, min kusine, forteller Johansen. Marthe Wold Papa ble dermed ansvarlig arkitekt, og tegnet ut prosjektet i tråd med kusinens ønsker.

– Hovedhuset er like fint nå som på 1980-tallet, og jeg ønsket å ta med de kvalitetene videre. Magne Wold har alltid jobbet med mye lys, luft og rom, og det ønsket jeg også her. Det var også viktig for meg at pappa var fornøyd med uttrykket, så han har hele tiden vært en del av prosessen, sier Johansen. Hun har designet interiøret selv, mens faren har designet uterommet.

Høyt under taket

Den opprinnelige garasjen hadde allerede en raus takhøyde. For å få mer plass ble stuen bygget ut i forkant av garasjen, med en takhøyde på hele 6,5 meter og vinduer over hele gavlveggen.

– Her har jeg sola inn hele dagen, sier Johansen. Hun ønsket et så åpent hus som mulig. De eneste rommene med dører er derfor badet og vaskerommet. Soverommet ligger på en åpen mesanin over bad og vaskerom, med luftig utsikt over både stua og uterommet utenfor.

Foruten plass til sine to hunder trengte hun en bolig med rom for samlingen av kunst og antikviteter.

– Jeg er utdannet kunsthistoriker og har jobbet som kunst- og antikvitetsekspert. Så jeg har mye ting, sier hun.

Derfor fikk boligen en stor hvit gallerivegg med god plass til bilder, og i tillegg ble bakveggen fylt med romslige, plassbygde skap.

– Skapene fungerer også som lyddemping mot jernbanen, som går rett bak huset, forklarer hun.

Furu inn i varmen

Johansen har holdt seg til noen få farger og naturlige materialer i huset, som furu, eik, ull, lær og terrakotta. Vinduskarmene er i ubehandlet furu, akkurat som i det opprinnelige huset.

– Det er ganske umoderne i dag, men jeg synes det gir en fin varme og skaper en sammenheng med hovedhuset, forteller hun.

Mange av møblene har hun funnet på auksjon eller Finn.no. Spisebordet er for eksempel i stilen bondebarokk fra 16-1700-tallet og kjøpt på auksjon. Pianoet fikk hun gratis på Finn.no. Lenestolene i stua er svensk design, også de kjøpt på auksjon.

– Jeg har pusset dem opp selv og fått sydd nye skinnputer, sier hun.

Med vinduer over hele den sørvestvendte veggen var det nødvendig med solavskjerming, og Johansen brukte lang tid på å finne noe som kunne skjerme og samtidig se fint ut.

– Jeg fant til slutt disse på internett. De er designet av franske Stephanie Marin, som jobber veldig skulpturelt med designen sin, sier hun, og viser til de lyse, ovale skjermene over inngangsdøra.

Ikke alle valgene hun har gjort, har vært like heldige.

– Siden det har vært en garasje med gulv av grå sement her, ville jeg videreføre noe av det samme uttrykket, og valgte et sementbasert dekorgulv fra Hey'di. Men det vil jeg virkelig ikke anbefale, gulvet ble skjoldete og har blitt veldig fort slitt.

Fersk arkitekt

Også for arkitekt Marthe Wold Papa var boligen et drømmeprosjekt.

– Jeg var ganske nyutdannet da jeg ble spurt om å ta over prosjektet, og det var et skikkelig luksusprosjekt å starte med. Stine var veldig åpen for ideer, sier hun.

Både huseieren og arkitekten roser byggmester Børre Åserud, som har satt ideene ut i praksis.

– Han har gjort en veldig god jobb med å tilpasse det gamle til det nye, sier Wold.

– Han var utrolig lydhør og forsto hva slags uttrykk vi var ute etter, sier Johansen.

Hun er glad for at leilighetsjakten endte i et byggeprosjekt med familien som både sparringpartnere og arkitekter.

– Jeg er femte generasjon her på Høybråten i Oslo. Med så mye historie knyttet til stedet er det ekstra hyggelig at dette ble et familieprosjekt, sier Johansen.