1888 – Julemøtet i 1888 er starten på Færøyenes uavhengighetsbevegelse.

Julemøtet i 1888 (færøysk: Jólafundurin) regnes som starten på den færøyske nasjonal- og selvstendighetsbevegelsen, og slik sett en ny æra i Færøyenes historie. Tiden før møtet regnes til det danske embetsstandsstyret, mens tiden fra møtet og frem til andre verdenskrig er starten for de første selvstendighetspolitikerne, som Jóannes Patursson.

Den 22. desember 1888 stod følgende korte notis i Færøyenes den gang eneste avis, Dimmalætting:

Sitat Ein og hvör bjóðast at koma í tinghúsið annan jóladag kl. 3 e.m., har. sum vit atla, at samráðast um at verja Förja mál og Förja siðir. Sitat
Oversatt til norsk betyr dette: «Alle og enhver inviteres til Tinghuset (i Tórshavn) annen juledag, kl. 3, hvor vi vil diskutere hvordan færøysk språk og kultur kan beskyttes.» Invitasjonen var underskrevet av ni fremstående færøyinger: Enok Bærentsen, Hans Nicolai Jacobsen, Djóni í Geil, Sámal F. Samuelsen, Rasmus Christoffer Effersøe, Jens Olsen, Júst á Húsum, C.L. Johannesen og Jóannes Patursson.

En stor flokk samlet seg i lagtingshuset denne uværsettermiddagen. Det ble holdt taler, diskutert og sunget færøyske sanger. Størst inntrykk gjorde en nyskrevet sang, diktet for anledningen av den unge Jóannes Patursson, og framført på møtet av lyrikeren R.C. Effersøe, da Patursson var for blyg til å gjøre det selv. Det moralske imparativet, Nå er tiden inne, presenteres allerede fra første linje.

Møtet endte med å vedta en resolusjon på 6 punkter:

• Færøysk språk skal være tillatt som undervisnings­språk i skolen, så snart tilstrekkelig mange færøyske skolebøker er laget.
• I histo­rieundervisningen skal vekten legges på Færøyenes historie.
• Dansk utenatlæring i kristendomskunnskap skal avskaffes, i stedet skal det leste gjengis på færøysk.
• Det skal være tillatt for prestene å bruke færøysk språk i og utenfor kirken.
• Fær­øysk språk skal innføres i alle offentlige forhold.
• Det siste punkt går ut på å arbeide for å etablere en færøysk folkehøgskole.

1943 – Slagskipet Scharnhorst senkes utenfor Nordkapp.

Slaget ved Nordkapp betegner et angrep på det tyske slagskipet «Scharnhorst», som ble senket den 26. desember 1943, ca. 60 nautiske mil nord av Nordkapp. Senkingen kom etter harde kamper med en britisk kampgruppe av skip. Kampgruppen hadde slagskipet HMS «Duke of York» i spissen. Britene kunne skyte ved hjelp av radar i den mørke polarnatta.

Den norske torpedojageren «Stord» spilte en avgjørende rolle i den direkte kamphandlingen, og jageren gikk så nær «Scharnhorst» at mannskapet ombord de britiske fartøyer som deltok i operasjonen trodde de to skipene skulle kollidere. Under kampen ble «Scharnhorst» truffet flerfoldige ganger, blant annet med 12 torpedoer. Bare 36 mann av besetningen ble reddet, over 1 800 mann døde. Blant de døde var kommandant og kaptein Hintze, og kontreadmiral Bey. Slaget ved Nordkapp var forøvrig siste gang i Europa at slagskip hamret løs på hverandre med kanoner.

I boken The Death of The Scharnhorst, av kommandørkaptein John Pratt som benyttet pseudonymet «John Winton», fremkommer det av vitneskildringer fra besetningen ombord den britiske jageren HMS «Scorpion» at den norske jageren var så nær som 400 eller 500 meter før torpedobesetningen ombord «Stord» avfyrte åtte torpedoer mot det tyske slagskipet.

2004 – Indiahavet-tsunamien tar livet av over 285 000 mennesker fra mange land, deriblant 84 nordmenn.

Jordskjelvet i Indiahavet 2004 var en serie undersjøiske jordskjelv utløst den 26. desember 2004. Det første og kraftigste av jordskjelvene målte hele 9,3 i styrke , og var vest for øya Sumatra i Indonesia. Dette ble så etterfulgt av flere kjempemessige tsunamibølger som skyllet over øyene i Bengalbukta og kystområder oppover strendene i Indonesia, Malaysia, Thailand, India, Sri Lanka og over Maldivene.

Det største undersjøiske jordskjelvet fant sted kl. 07.58.50 lokal tid (Sumatra, Thailand) eller 06.58.50 srilankisk tid, rundt to timer etter soloppgang ved Sumatra (00.58.50 UTC eller kl. 01.58.50 norsk tid). Hyposenteret var 160 km vest for Sumatra, tett ved øya Simeulue, og 30 km dypt.

Tsunamien som ble utløst, traff Sumatra kort tid etter og de øvrige rammede kystene noen timer senere. De nådde Sri Lankas sørkyst omkring kl. 09.20 lokal tid. Noen steder traff de strendene med en bølgehøyde på 10 m, men lavere høyder (3-6 m) var vanligere. Bølgehøyden avhenger blant annet av hvor langgrunt det er foran stranden bølgen treffer, og hvor kraftig tsunamien som nærmer seg er. Kraftige etterskjelv pågikk i timevis, de nordligste ved Andamanøyene i Bengalbukta; de kraftigste utløste mindre flodbølger. Mindre kraftige etterskjelv fortsatte i dagevis. Men den 28. mars 2005 fulgte så et nytt kraftig skjelv med episenter omtrent samme sted, og av en styrke som nesten kunne måle seg med desemberskjelvet.

Som jordskjelv betraktet var desemberskjelvet det sterkeste på 40 år i hele verden, etter Langfredagsjordskjelvet i Alaska i 1964, og marsskjelvet det nest sterkeste.

18. juni 2005 hadde en identifisert 84 døde norske statsborgere, som tilsvarer det offisielle tallet på døde nordmenn etter naturkatastrofen. En rekke land, deriblant Norge, sendte kriminalteknikere til Thailand. De første norske fagpersonene kom allerede dagen etter jordskjelvet, den 27. desember 2004, for å bistå med å identifisere lik. Dette arbeidet varte ut hele 2005.

Kilde for artikkel: Wikipedia.