1895: Artillerikapteinen Alfred Dreyfus ble dømt til livsvarig deportasjon til Djevleøya for spionasje. Dreyfus var anklaget for å ha lekket militære hemmeligheter til den tyske ambassaden i Paris. Senere framkom opplysninger som tydet på at en adelig major, og ikke Dreyfus, hadde vært den skyldige. Likevel nektet den franske generalstaben å oppheve krigsrettsdommen over Dreyfus. Saken vakte harme blant venstreorienterte og intellektuelle over hele Europa. Forfatteren Emile Zola anklaget hæren for å ha gjort Dreyfus til syndebukk fordi han var av jødisk herkomst. I Norge var Bjørnstjerne Bjørnson blant dem som tok artillerikapteinens parti. Etter at dommen over Alfred Dreyfus ble kjent ugyldig i 1906, ble han ble tildelt Æreslegionen og gjeninnsatt i hæren med majors rang.

1941: Den britiske flypioneren Amy Johnson omkom i en flystyrt ved munningen av Themsen. Johnson var blitt berømt i 1930, da hun som første kvinne i verden fløy alene fra London til Australia. To år senere satte hun fartsrekord på strekningen fra England til Sør-Afrika. 5. januar 1941 kom hun ut av kurs under et uvær over det sørøstre England. Besetningen på et britisk marinefartøy i Nordsjøen så flyet hennes styrte ved elvemunningen, og Johnson selv komme dalende i fallskjerm kort etter. Mannskapet klarte imidlertid ikke å berge henne opp av sjøen, og hun forsvant i bølgene. I 1999 brakte avisen The Scotsman et intervju med en 83-årig, pensjonert gartner som den 5. januar 1941 hadde vært på vakt som artillerisoldat ved Themsen, og fått ordre om å åpne ild mot et uidentifisert fly. Intervjuet hadde overskriften: «I think I shot down Amy Johnson».

1953: Samuel Becketts teaterstykke «Mens vi venter på Godot» hadde urpremiere i Paris. Den demonstrativt handlingsfattige historien dreier seg om to landstrykere, Vladimir og Estragon, og deres ørkesløse venting på en mystisk tredjeperson (Godot) som aldri kommer. Forfatteren selv nektet konsekvent å gi noen forklaring på hvordan det merkelige stykket skulle forstås, og så seg grundig lei på de mange tolkningsforslagene som ble lansert av kritikere og litteraturvitere. «Hvorfor folk må vanskeliggjøre noe som er så enkelt, kan jeg ikke begripe,» uttalte han i 1955. Kritikeren Vivian Mercier i avisen The Irish Times oppsummerte stykket som «a play in which nothing happens – twice.» «Mens vi venter på Godot» regnes som et av de sentrale verkene i etterkrigstidens absurde teater.

(©NTB)