Helseforetaksreformen ble etablert med virkning fra 2002, etter modell fra Danmark. I EU var helse allerede blitt en vare/tjeneste som kunne omsettes i et marked etter prinsippene om fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft (EUs fire friheter), samt den frie etableringsretten, jf. EØS lovens art. 31–35.
Helsereformen hadde tre hovedmål da den kom:
- Den skulle øke kvaliteten på behandlingen
- Medisinsk behandling skulle gjøres like tilgjengelig for alle
- Mer effektive sykehustjenester
Reformens hovedmål har derimot etterlatt et inntrykk av at økonomisk lønnsomhet i større grad blir lagt til grunn for de medisinske prioriteringene, målt mot før reformen ble innført. Som et virkemiddel ble sykehusene organisert som selvstendige foretak etter foretaksloven med sentralisering og nedlegging av lokalsykehus som resultat.
Dette systemet er tilpasset organiseringen av helsetjenestene i EU, der prinsipper for økonomistyring i privat sektor blir overført offentlig sektor. Planlegging og prioriteringer av pasientens helsebehov skjer nå gjennom forretningsdrift og lønnsomhetsstyring fremfor helsefaglige vurderinger. Pasienten blir et middel for økonomisk inntjening. Vi har med det skapt et marked der den som kan betale mest er den som får behandling.
Behandling når du trenger det, synes nå i en bit-for-bit-politikk å bli mer avhengig av størrelsen på beløpet som følger med pasienten, der de private helseforetak tar de lønnsomme behandlingene, mens det offentlige blir sittende igjen med de minst lønnsomme pasientene. Samtidig ser vi at ventelistene ofte er lange. Dette system bidrar til å utarme de offentlige helsetjenestene der velferdsstaten er avhengig av en sterk offentlig helsetjeneste for å bevare totalberedskapen.
En effekt av samhandlingsreformen/helsefelleskapet er at kommunene nå må ta imot utskrivningsklare pasienter fra sykehusene tidligere enn før. Det berører kommunene når det gjelder helsepersonell, mottaksplasser og oppfølging, hvor økonomien i mange kommuner utfordres. I mangel på overføringer fra staten til sykehus og kommuner, tvinges disse til effektiviseringstiltak. I mange tilfeller svekkes dermed kvaliteten på de offentlige tjenestene, der mangel på helsepersonell mange steder frembringer innleie av kostbart personell fra bemanningsbyråer. Vikarbyrådirektivet som er en del av EØS-avtalen bidrar til denne utviklingen der markedsliberalismen rår.
Helseplattformen som nå innføres i kommunene er også en del av denne pakka. Helseplattformen er en bærebjelke i regjeringen sin satsning på det nye systemet for helse som lønnsom næringsvirksomhet.
Landet vårt sitter nå på en ny ettertraktet råvare: helserelaterte persondata, som igjen kan selges til IT-giganter verden over. Helsetjenester er blitt butikk, en vare som kan omsettes i et marked. Er det dette som blir fremtiden? Et veikart for helsenæringen, der din og min helse selges til høystbydende?
Det offentlige helsevesenet er bærebjelken i velferdsstaten, et sikkerhetsnett mot potensielle helsefarer. Økende privatisering og markedsliberalismen truer det. Vi har som nevnt fått et helsevesen for de rike, i de tilfeller hvor helseforsikringer er kommet på banen, og et annet for de øvrige som ikke har den muligheten. En politisk styrt utvikling som er stikk i strid med velferdsstatens verdigrunnlag og mål. En ser at regninga havner hos de offentlige sykehusene mens de private stikker av med profitten.
Et sykehus skal imøtekomme befolkningens behov for helsetjenester, mens et helseforetak skal gjøre det som er lønnsomt.
Med at helsetjenester nå er å regne som en vare/tjeneste som kan omsettes i et marked, er folkehelse blitt butikk, med lønnsomme og ulønnsomme pasienter. Dette frembringer store fortjenester for noen på bekostning av velferdsstatens moralske likeverd og solidaritetsprinsipp. Så kan en jo undre seg over betydningen menneskeverdet har fått når alt måles i penger, og ikke i menneskerettigheter.
