Vi bruker informasjonskapsler for å forbedre brukeropplevelsen. Besøk vår personvernside for mer detaljer.
Annonse
Per Helge Pedersen
Kronikk
18 april 2020 19:32
Del på Facebook
Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens meninger og holdning.

For skikkelig historisk sus. Barn leker med bandhjul (kors og speie) i begynnelsen av Parkveien som startet her fra Torvet på Kirkelandet i det gamle Kristiansund, trolig i 1909. Foto: Digital MuseumFor skikkelig historisk sus. Barn leker med bandhjul (kors og speie) i begynnelsen av Parkveien som startet her fra Torvet på Kirkelandet i det gamle Kristiansund, trolig i 1909. Foto: Digital Museum

Per Helge Pedersen, fast skribentPer Helge Pedersen, fast skribent

I mine tilbakeblikk i mimringens verden skriver jeg her nærmere om alle de ulike lekene vi drev på med i min barndom på 1950-tallet og utover. Kapp land var en av de populære tingene vi drev på med. Med kniv i hånd skulle vi kappe land. I våre dager ville vel noen regelryttere stoppet dette på øyeblikket. Det var nemlig skarpe kniver vi brukte.

Men der sto vi da inne i vår lille sirkel som sirlig var risset opp i den opptrappede jorda med den samme kniven som ble brukt til å legge til seg land. Sirkelen var delt opp i sektorer etter hvor mange som var med. Å så var det å stå der da med kniven høyt hevet – og så var det om å gjøre å utvide sin sektor.

Jeg kan ikke huske at noen ble skadet i denne krigen. Men det kunne selvsagt oppstå episoder hvor enkelte i sinne kastet kniven – men den traff heldigvis ikke folk. Vi brukte også øks på våre oppdagelsesferder, men det tør jeg ikke å snakke mer om her.

Vi spilte med penger

Enda verre er det kanskje at vi spilte om penger. Fem-øres. Vi sto der da på rekke og rad med de brune femøringer i hånda - femøringer som ble kastet mot et strek i jorda. Den som i hver omgang kom nærmest streken vant potten. Noen var selvsagt flinkere enn andre i denne sporten. Det gjorde at noen stadig ble ruinert. Men uansett tap – de kom tilbake for å være med igjen neste dag hvor de igjen ble ruinert. Det var en brutal verden. Problemet var at noen mangle fem-ører. Men de var til salgs, men da selvsagt til en høyere pris. Det var kremmere blant oss den gangen også.

Vippet på stikka

Jeg husker ikke hva vi kalte alle de spillene vi drev med på. Mange var egenutviklet, men morsomt var det. Regelverket var ofte litt omtrentlig – det var i alle fall høye diskusjoner om man praktiserte reglene rett eller ikke. Men vi la i alle fall en kort pinne over to steiner. Så var det om å gjøre å vippe denne pinnen lengst mulig da….

Og så løp vi med hjul

Tønnebann var lett å få tak i da jeg var unge. Fant vi et slikt eller et jern som var formet som et hjul, så var det å løpe for livet med en pinne i hånden som styrte hjulet. Så var det kunsten å løpe så langt som mulig før hjulet la seg over og havnet på bakken.

Om vinteren sto vi på «bainnj» - to armeringsjern som var festet i et tau. Det gikk veldig fort når føret var riktig. Da brukte vi også rattkjelkene. Gata var vår lekeplass. Det var selvsagt en forbannelse når strøbilen kom med sand. Ellers var det jo ikke så mange biler i gatene våre den gangen. En gang kjørte jeg inn i hjulet på en bil. En kvinnelig sjåfør kom ut skrekkslagen. Jeg spurte henne bare tørt: «E du skada?» Hun forsvant fort. Hun var øyensynlig uskada.

Mange ball-leker

Det var utrolig mange leker med ball, men på det området tror jeg jentene var bedre enn oss gutter. Jentene var også bedre til å hoppe i opptegnede ruter i gata. Men vi var god i kanonball. Det hente at noen fikk en blåveis eller to i kampens hete. Men alle fortsatt til kampen var over.

Tauet kunne brukes til så mangt

Tau ble også brukt i mange ulike leker. Hadde man et langt tau med et barn som holdt i hver ende, så var det å slenge dette rundt og rundt – og så måtte man hoppe uten å treffe tauet. Noen kunne holde ut i det uendelige, men det var jo ikke alltid at de som holdt tauet i gang orket å holde på så lenge.

Var tauet kortere kunne man selv snurre det rundt – og så var det å hoppe og hoppe. God trening vart det i alle fall.

Tarzan i treet

I vårt nabolag hadde vi noen store trær – og i de trærne var det festet tau. Da var det om å gjøre å slenge seg som en Tarzan. Eller så kunne man sette seg på en kjepp å disse frem og tilbake. Men det hendte jo at man ramlet ned. Noen ganger gikk også tauet av.

Jeg ramlet ned mange ganger. Jeg slo meg også skikkelig mange ganger. Men smerten gikk fort over – og da var det å prøve på nytt. Man hadde ikke lært en meter.

Hjemmelagede kanoer og flåter – de var farlige de

Vi bygde også våre egne kanoer. Jeg bodde jo ved sjøen. Konstruksjonen var grei. Vi bøyde til to bord som sider – og så spikret vi bunnen fast til sidebordene. Dette var båter som var veldig flatbunnet. For å få kanoen tett måtte vi bruke smeltet bek. Og gjerne også bly. Men det hadde vi rikelig tilgang til fra de ulike byggeplassene rundt om.

Der fant vi vel også materialene til kanoene om jeg ikke husker feil. Så var det å lage en padleåre. Kanoen ble sjøsatt – og så bar det ut på det store havet. Vi hadde selvsagt ikke kunnskap om HMS eller om sjømannskap. Ikke hadde vi redningsvester heller. Men vi hadde kanskje en bøtte om bord for å øse om det ble en lekkasje eller om det kom en brottsjø. Vi satt ellers lavt i disse kanoene. Stabiliteten var så som så. Lykken var i alle fall bedre enn forstanden – så det gikk bra.

Skjønt det var i ferd med å gå virkelig ille for noen kamerater av meg som lagde en stor flåte inne ved Algeafjæra på Nordlandet. De hadde til og med seil på flåta. Det gikk greit så lenge de holdt seg ved land, men disse guttene skulle jo virkelig ut på det store hav. Da de kom midt ut på Bolgsvaet kom det skikkelig vind – og der forsvant flåten innover i en veldig fart. Heldigvis traff flåten en holme før Omsundbrua. Viss ikke ville de ha kommet ut på Talgsjøen – og da vet vel ingen hvordan dette kunne ha hendt. Den flåta ble aldri brukt igjen. Den havnet på et St.Hansbål. Det var noen resolutte fedre som ryddet opp i den saken. Noen fikk vel seg noen alvorsord også.

Mange kriger

Ellers var det mye cowboy og indianer – og det var mange kriger mellom de ulike «landene» i Kristiansund. Dette kunne til tider være brutale greier. Men de aller fleste kom fra det med livet i behold. Men jeg ser ikke vekk fra at noen satt med skrekk i kroppen mange år etterpå. Ja, noen fikk seg vel en smekk i sjelen også.

Mest uskyldige leker, men…

Men de aller fleste lekene var uskyldige. De aller fleste var også svært billige. Det var ikke så mye penger – og den gang var det ikke hver dag man fikk en leke kjøpt i en butikk. Vi måtte lage dem selv med det som vi til en hver tid fant.

Vi klatret i trær. Men vi klatret aldri i høyspentmastrene. Det hadde en gutt gjort mange år før jeg begynte å klatre i trær. Han mistet hånda da han klatret opp og traff strømførende ledninger.

Vi var også forsiktig med pil og bue. En nabogutt mistet et øye i slik lek.

Men vi klatret i grøfter på jakt etter pilstreng (den ble brukt av skytebasene når de brukte dynamitt). Det var heller ikke ufarlig. Jeg falt en gang ned i en slik dyp utsprengt grøft. Da brakk jeg hånda. Men så snart den var grodd var det å lete etter mer pilstreng. Det var nemlig forbruksgjenstand hos oss gutter. Ikke minst ble syklene pyntet. Men jeg brakk aldri hånda igjen.

Nå må også dere mimre

Her har jeg bare nevnt et lite knippe av det jeg var med på. Jeg kunne skrevet mye om alle oppdagelsesturene vi hadde i de gamle bunkersene etter krigen. Det var egentlig livsfarlig. Der kunne man virkelig finne skarp ammunisjon. Vi visste at det var noen lager der, men vi kom heldigvis ikke inn i dem.

En annen sak er at jeg tilbrakte uendelig mange timer med fiskestang ute ved de gamle tyske anleggene i Kolvika. Mye fisk fikk jeg fra svabergene der. I de områdene fanget vi også mye villmink.

Nå håper jeg at andre kan supplere med sine opplevelser. Vi hadde i alle fall fantasi og evne til å underholde oss selv den gangen. Jeg husker ikke at jeg kjedet meg et sekund. Jeg kan ikke huske at vi klaget så mye heller.

Du må være logget inn for å kommentere.
Debattregler   

Laster kommentar… Kommentaren blir oppdatert etter 00:00.

Bli den første til å kommentere.

Likte du denne artikkelen?

Hjelp oss å utvikle KSU.NO videre og bidra med å opprettholde tjenesten fritt tilgjengelig for alle!

Vipps valgfritt beløp til 614043.

Tusen takk!

Send oss leserinnlegg eller tips

Tekst, bilder og video til leserinnlegg, artikler og andre tips, kan sendes til tips@ksu.no.

Annonse
Annonse

Innlogging

Siste kommentarer

Terje Sundsbø 3 timer siden Særinteresser og Eksportveikonferansen
@Geir Ole SætremyrPå Møreaksen betaler bilistene bompenger, på jernbane betaler passasjerene billett. Mitt spørsmål gjelder fortsatt:Hvorfor behandles lokal forankring og finansiering ulikt ...
Terje Sundsbø 14 timer siden Særinteresser og Eksportveikonferansen
@Anne Mari SandshamnSkålaveien var ikke et fergeavløsningsprosjekt, og mottok aldri offentlig støtte. Skålavegen ble bygget som en privat vei i regi av ...
Geir Ole Sætremyr 16 timer siden Særinteresser og Eksportveikonferansen
@Terje SundsbøDer er ei forskell  Møreaksen skal delfinansierast via bompengar. Jernbane via passasjernbilett.80% staleg finansiering av Møreaksen.  Vesentlig statlig bidrag til finansiering ...
Geir Ole Sætremyr 17 timer siden Særinteresser og Eksportveikonferansen
@Terje SundsbøDu har I ein tidlegare kommentar uttalt at eg ikkje er forankra I Naturvernforbundet.  Då har eg utfordra deg til ...
Anne Mari Sandshamn 17 timer siden Særinteresser og Eksportveikonferansen
@Terje SundsbøSå klart Skålavegen er et fergeavløsning! Den erstattet en fergerute, ikke sant?  
Terje Sundsbø 18 timer siden Særinteresser og Eksportveikonferansen
@Geir Ole SætremyrSpørsmålet var: Jernbane er en av ulike transportløsninger, på samme måte som vei. Da er det vel rimelig at de ...
Annonse
KSU – Vipps – mobil

Støtt KSU.NO via bank eller Vipps.

Annonse