For oss som hadde hatt en radiokanal fra NRK i tillegg til Fiskeribølga, var det en stor hendelse da fjernsynet kom. På begynnelsen av 1960-årene. Jeg husker at Todal i nabohuset vårt fikk fjernsyn før oss. Da var fortsatt ikke TV-senderen på Reinsfjellet kommet. Signalene kom fra Vassfjellet i Trøndelag.
Da var det mye «snø» på TV-skjermen, men vi satt der likevel å så på. Vi så på klokka og på pausefiskene i svart hvit. Vi satt der i time etter time for å vente på de første programmene.
Snø på skjerm og mark
For min del har jeg aldri «skofla» så mye snø som den første vinteren Todal hadde fjernsyn. Aldri har vel trappa opp til det huset vært så fri for snø som den gangen. For det var ikke bare på skjermen det var snø. Den gangen var det noen skikkelige snøvintre. Betalinga for jobben var at jeg slapp inn foran TV-apparatet i den varme stua.
Heldigvis fikk vi TV ikke så lenge etter. Det var vel rundt 1963. Og da var det vi som fikk besøk. Mye koselig besøk. Alle stoler var opptatt for å si det slik.
TV-senderen på Reinsfjellet var redningen
Det majestiske tårnet med TV-senderen på Reinsfjellet i Gjemnes kom 6. februar i 1963. Da forsvant snøen på TV-skjermen, men jeg husker at det var stadig avbrekk – Teknisk feil sto det på skjermen. Og så var det strømbrudd. Det var veldig ofte strømbrudd den gangen – og ikke minst på Reinsfjellet. Jeg tenker på de stakkars reparatørene som måtte opp til toppen i all slags vær. Og opp dit måtte de ofte. Det var også FM-sender på Reinsfjellet. Men den klarte politikerne å stoppe for ikke lenge siden. En alvorlig feilavgjørelse. Nå skulle alle ha DAB må vite, men det er annen historie.
Finsk TV-teater
Vi så på alt av programmer. Skjønt tragisk finsk TV-teater var kanskje ikke blant favorittprogrammene. Det var ikke noe oppbyggelige program akkurat. Skjønt det manglet ikke på oppbyggelige program den gangen. Det var mye salmesang.
Selvsagt var det stort når det kom direkte programmer fra Kristiansund og sildetida. Da kom også noen ord og utrykk som aldri glemmes. Spansk «pepper» ble uttalt på en pen dannet og udødelig måte av en kvinne som skulle lære nordmenn å lage bacalao på direktesendt TV. Det fikk hun nok høre igjen resten av livet.
Nabo til kringkastingssjefen
Vi bodde i Fostervolds gate – og NRK-sjefen var selveste Kaare Fostervold som kom fra en gård i nabolaget vårt på Nordlandet. Han var NRK-sjef fra 1948 til 1962.
I 1960 var det klart for de første ordinære fjernsynssendingene i Norge. I 1971 diskuterte man heftig i Stortinget om man også skulle innføre fargefjernsyn i landet. Ingen glemmer vel de legendariske ordene fra stortingsmann Einar Førde som senere også ble kringkastingssjef. Han sa: «Synda er komen til jorda, men vi vil ikkje ha ho i fargar». Mange mørkemenn var redd fargefjernsynet.
Kong Olav var i farger da han holdt nyttårstalen i 1971. Så ble det regelmessige prøvesendinger fra 1972 og fra 1975 ble det endelig ordinære farge-TV-sendinger her i landet.
Folk flokket seg foran TV-butikkene
Ellers husker jeg ansamlingene av folk utenfor alle Radio- og TV-butikkene. Foran til Oddstøl, Bøifot og Teknikk og hva de nå het alle forretningene, sto folket tettpakket å så på fjernsynsapparatet i utstillingsvinduet. Selv om det var snøstorm sto de der og glante. Øynene var så store som tinntallerkener. Blant tilskuerne var det også mange sildefiskere. For en tid.
Det å kjøpe et fjernsynsapparatet var dyrt den gangen Det var en stor investering i forhold til det som var en alminnelig årsinntekt. Jeg kjenner familier som hadde avbetalingsavtaler som varte i flere år.
I ettertid kan vi vel konkludere med at verden ble forandret da fjernsynene kom inn i stuene til folk. Verden, gleden, elendigheten kom med ett så mye nærmere. Men vi visste kanskje også noe på veien…