Det skjer i 2031. Punktet hvor vi i Norge er flere innbyggere over 65 år enn under 20 år. Dette er ikke vill gjetning. Vi vet allerede dette. Likevel gjør vi lite med det.
Hva vil dette bety for samfunnet vårt, og for velferden vår?
Statistikksjef i NAV, Ulf Andersen, skriver jevnlige innlegg som egner seg til generell folkeopplysning. Denne uken skrev han om endringen i demografien i Norge. Flere fylker har allerede nådd dette punktet, og i 2031 vil det altså skje for hele Norge sett under ett.
Og utviklingen stopper dessverre ikke der. I 2040 vil vi ha 210.000 flere eldre enn yngre mennesker i Norge, og i 2050 vil tallet være 309.000.
For å sette det ytterligere på spissen
For hvert ekstra barn i barnehagealder (1–5 år) Norge får i 2050, får vi samtidig 33 personer som er over 80 år! For hvert eneste barn!
Vi har visst om denne utfordringen lenge. Det fødes for få barn i Norge. Det viser seg å være en krevende trend å snu.
Om man i tillegg tar med de tre største utfordringene NAV mener må løse nå:
- Norge har det høyeste sykefraværet i alle OECD-land. Hele 40 millioner dagsverk gikk tapt i sykefravær i 2023.
- Utenforskap i arbeidslivet. Hele én av fem står utenfor arbeid og utdanning, og det gjelder alle aldersgrupper.
- Tidlig avgang fra arbeidslivet. Ett eneste ekstra yrkesaktivt år i snitt vil generere 40 milliarder for det norske samfunnet.
Totalt sett er regnestykket enkelt. Om ganske kort tid er det for få unge skattebetalere til å bære kostnadene til de som har bygget opp samfunnet vi nå nyter godt av.
Å late som at denne problemstillingen ikke finnes vil bare gjøre konsekvensene verre.
Oljepengene vi har på bok vil kanskje gjøre det mulig å holde skuta flytende en stund, men skuta lekker og hullene er i ferd med å bli store.
Det er det private næringslivet som i praksis må bære velferdsstaten i fremtiden, og da må vi sikre at rammevilkårene er til stede for innovasjon og nyskapning. Det må skapes nye arbeidsplasser som genererer verdier, og det er kun i privat sektor at disse verdiene skapes. Verdiskapning skjer i svært liten grad i offentlig sektor. Det første vi må gjøre er selvsagt å fjerne formueskatten på arbeidende kapital, men det vil ikke være nok.
Vi må så snart som mulig gjøre grep for å redusere de offentlige utgiftene. Vi har ikke lengre rygg til å bære dem. Da trenger vi politikere som tør å prioritere. Det kommer til å gjøre vondt, men vi har ikke noe valg.
Winter is coming.
