Jeg er veldig forundret over mange ting som skjer i Arbeiderpartiet for tiden. Men historieløsheten må være stor både nasjonalt og i Møre og Romsdal. Jonas Gahr Støre har selvsagt nok av problemer å hanskes med. Jeg lurer på hvilke rådgivere han har – og jeg lurer på om han kjenner partiets historie. Nordmøre var i sin tid en bastion i Arbeiderpartiet – men nå synes denne del av kongeriket Norge å være lite prioritert i AP. Dette gjenspeiler seg også i forslaget til Møre og Romsdal Arbeiderparti som har lagt frem forslag til nominasjon til Stortingsvalget. 

Ett mandat til AP?

Nominasjonskomiteen har riktignok innstilt Berit Tønnesen fra Kristiansund til 3. plass, men slik oppslutningen er om partiet her i fylket, er det lite trolig at man får inn tre mandater. Går det som mange skeptikere tror kan det bli ett mandat. Da er sjansen for regjeringsskifte svært liten. På Nordmøre kan det bli et katastrofevalg for partiet. Men det synes ikke som partiledelsen frykter det.

I sin tid var jeg aktiv i Arbeiderpartiet. Jeg var også formann i Møre og Romsdal Arbeiderparti på slutten av 1970-tallet. Da hadde jeg et samlet Nordmøre bak meg. Og Nordmøre var stemmesankeren. Kristiansund var en av byene hvor Arbeiderpartiet hentet sine største seire. Men det synes å være glemt nå.

Sykehussaken har ødelagt mye

Sykehussaken har selvsagt ødelagt mye for Arbeiderpartiet. Akademikerne og broilerne som kom inn i partiet har vært en tragedie for distriktene opp gjennom årene. De har i alle fall sørget for at grunnfjellet på Nordmøre er borte. Ja, grunnfjellet i store deler av landet er blitt borte. Men det har ikke karrierepolitikerne skjønt. De har mest vært opptatt av sin fremtid og sin personlige vinning. De har vært mest opptatt av å finne en posisjon etter politikerlivet – enten i inn- eller utland.

Jeg hadde i sin tid mange feider med Oslo Arbeiderparti som hadde lite forståelse for hva som skjedde ute i distriktene.

Når kommer opprøret?

Jeg har ikke vært aktiv i partipolitikk siden 1980-årene da jeg gikk inn i ulike redaktørstillinger i Norge. Men jeg forstår den frustrasjon som mange tillitsmenn i Arbeiderpartiet ute i landet opplever. Jeg skjønner bare ikke at de for lengst har startet et oppgjør mot sentralledelsen. Det burde de ha gjort. Håpet er at vi har Arbeiderpartifolk ute i landet som sier at nok er nok. Det nytter i alle fall ikke å sitte musestille for så å håpe at alt går over. Det går ikke over. Det vil bare gå nedover.