Norge og verden skal bli elektrisk. Det virker alle å være enige om.

Samtidig skal vi slutte å produsere strøm på en måte som slipper ut klimagasser og forurenser miljøet. Dette er ikke enkelt; i hvert fall ikke i et globalt perspektiv. I Norge har vi levd på godt utbygd og utslippsfri vannkraft frem til nå, men det vil kanskje ikke være nok i fremtiden. Vi skal elektrifisere industrien, transportsektoren og anleggssektoren. Samtidig skal vi legge til rette for ny «grønn» industri.

Det er tilsynelatende bred enighet både blant myndighetene og operatørselskapene om også å elektrifisere installasjonene på norsk sokkel. Disse planene går i hovedsak ut på å erstatte gasskraftverkene på plattformene med fornybar kraft fra land. Delvis handler dette om å styrke oljeselskapenes «licence to operate», delvis om å oppfylle forpliktelsene i Paris-avtalen om å redusere de nasjonale utslippene av CO₂. Likevel klarer få, om noen, å peke på den globale klimaeffekten av tiltaket. Gassen som ikke forbrennes på sokkelen, går nemlig til eksport.

Og vi snakker om store mengder kraft. Opptil 15 TWh for det Statnett omtaler som omfattende elektrifisering, eller sagt på en annen måte; mer enn 10 % av Norges totale årsproduksjon, hele det norske kraftoverskuddet. For neste fase, som er full elektrifisering også av mobile installasjoner som flyterigger og flotell vil det trengs ytterligere 18 TWh, da via hydrogen. Til sammen 33 TWh. Like mye som all norsk metallindustri brukte i 2019. Samtidig skal resten av samfunnet elektrifiseres. Det sier seg selv at dette vil få konsekvenser for kraftprisen. Hvis det ikke blir bygget ut ny kraftproduksjon for dette formålet har det blitt hevdet fra kraftanalytikere at det kan øke kraftprisen med så mye som 20 til 30 øre per kWh!

Det vil i så fall være kroken på døra for all kraftforedlende industri, der kraftprisen for noen bedrifter utgjør 40 % av utgiftene. Vi kan glemme energikrevende datasentre. Nei, vi skal ikke ha datasentre i Norge for å utvinne bitcoin, men koronapandemien har vist oss at vi trenger datasentre for andre viktige og samfunnsnyttige formål. Det blir ingen batterifabrikker som kan gi flere tusen direkte industriarbeidsplasser og enda større ringvirkninger i lokalsamfunnene. Vi vil ikke være i stand til å erstatte karbon (kull) med hydrogen som reduksjonsmiddel i vår metallproduksjon.

Regjeringa snakker mye om «løsningen på klimautfordringen», men til nå har det vært heller dårlig med helhetlige planer for hvordan vi skal løse dette i praksis.  

Svaret fra kraftbransjen har til nå vært kraftkabler til utlandet og vindkraft på land. Vindkraftutbygging har etter hvert blitt en mildt sagt kontroversiell løsning. Den er dårlig av flere grunner. For det første raserer det naturen i stor skala, og for det andre er det kun lønnsomt gjennom skattefordeler og subsidier i form av såkalte grønne sertifikater – med mindre man forutsetter en industrifiendtlig kraftpris.

Kapasiteten for kraftutveksling med utlandet er allerede mer enn god nok, og vil øke med ytterligere 50 % når kablene som er under bygging til Tyskland og England blir satt i drift.

Industriaksjonens forslag til løsning på disse problemene er firedelt. Energieffektivisering, oppgradering av vannkraftproduksjon, satsing på offshore vind og sterkere statlig styring med hvordan vi bruker kraften.

Vannkraftproduksjonen vår har i liten grad blitt oppgradert og effektivisert siden de store utbyggingene for mer enn 50 år siden. Hovedårsaken er at den mye hardere beskatningen av vannkraft favoriserer utbygging av vindkraft. Det må vi sette en stopper for. Store uutnyttede muligheter for økt produksjon av vannkraft finnes i oppgradering av eksisterende anlegg, med mye mindre naturinngrep enn vindkraftutbygging på land.

Elektrifisering av Norsk sokkel må bare gjennomføres i samme utstrekning som utbygging av offshore vindkraft, slik at denne «elektrifiseringen» ikke bidrar til å drive opp kraftprisen på land. Dessuten vil det gi nye oppdrag til både leverandørindustrien og maritim industri, senere kunne bli en viktig eksportsektor. Vindkraften vil også gjøre vår petroleumsindustri mer attraktiv i en verden der vi først og fremst bruker produktene fra denne industrien til andre ting enn forbrenning. Det vil også være mulig å sende overskudd fra denne kraftproduksjonen til land eller drifte anlegg for lagring av CO₂ i gamle olje- og gassreservoarer.

Revisjoner av flere vannkraftkonsesjoner står for tur. Å sikre en drift som avdemper de store prissvingningene fra senere år, må bli en prioritet. Strammere regler både for opp- og nedkjøring gjennom døgnet og magasintapping på våren, vil bidra til denne målsetningen.

Fortsatt ligger det også et stort, uforløst potensial i energieffektivisering. Dette kan vi utnytte bedre gjennom en ordning med «hvite sertifikater» etter modell fra grønne sertifikater, slik at energisparing, energigjenvinning og energieffektivisering får minst samme tilskudd pr. kilowattime som utbygging av ny kraft.

Industriaksjonen mener at vi gjennom planmessig balansering av disse tiltakene vil være godt rustet i møtet med den elektriske fremtiden. Vi trenger ikke skremselspropaganda om store kraftunderskudd for å fremme smale satsinger på ett område – særlig ikke i kombinasjon med en politikk som styrer mot et slikt underskudd. Vi trenger i stedet en helhetlig og robust kraftpolitikk, og det haster!

Denne kronikken ble først trykket i Klassekampen.

Av: Jan Haugen, leder i Industriaksjonen