Dette blir for mange en annerledes jul midt i en alvorlig pandemi som har rystet en hel verden. Denne jula blir ikke som tidligere julehøytider hvor man har feiret i  store familiearrangement. I år må man holde avstand for ikke å spre koronaviruset til de mest sårbare av oss – de gamle og syke menneskene.

I mange år har jeg vært pårørende for en gammel mor som bor i min gamle hjemby Kristiansund. Etter et lårbensbrudd ble det sykehusopphold og nå opphold på Storhaugen helsehus for henne. Hun kan ikke lenger bo i omsorgsboligen hun fikk da hun var 97 år. Selvsagt burde hun ha fått en fast sykehjemsplass nå hvor hun kunne hatt sine personlige ting, sitt juletre og sitt lille rede. Men slike plasser er mangelvare i Kristiansund som det er i mange andre kommuner, dessverre.

Jeg bor på Nesodden hvor jeg har min familie. Selvsagt skulle jeg vært begge steder, men det går ikke. Spesielt ikke i en tid koronaregelverket styrer det meste.

Jeg har i mange år kjempet for min mors rettigheter.  Men som andre pårørende har jeg møtt mange vegger. Jeg har møtt offentlig byråkrati og jeg har møtt politikere som føler seg hjelpesløse. Administrasjonen er det som styrer helse- og omsorgspolitikken i Norge i dag. Politikerne har delegert det meste av myndigheten til byråkratene – og det har selvsagt vært en tragisk beslutning.

Byråkratene snakker om hjemmebasert omsorg, om ny teknologi, roboter og dubbeditter med «varme hender». Presset på menneskene som jobber i omsorgsyrkene har aldri vært tøffere. Selvsagt har ikke robotene og dubbedittene varme hender, men det har menneskene som jobber i helse- og omsorg. Kanskje vi skal verdsette disse menneskene høyere. Jeg beundrer alle dem som bidrar til at gamle og syke mennesker får et verdig liv. Samfunnet burde og skulle ha prioritert dem som virkelig har bygget opp Norge som det velferdslandet vi skryter å ha.

Gjennom mitt engasjement har jeg møtt mange andre pårørende. Jeg får ukentlig meldinger og telefoner fra pårørende som føler at de ikke strekker til.  Mange møter veggen hos byråkratene,  men mange føler også presset fra familie og venner om at de pårørende ikke gjør nok for sine nærmeste.

Mange pårørende kjemper også mot sin egen samvittighet. Gjør jeg virkelig nok for mine gamle foreldre, mine syke søsken og andre familiemedlemmer?

Presset på mange pårørende er enormt – og mange blir syke av det.

Min lille henstilling til alle er at man skal trø varsomt i forhold til de pårørende som kjemper sin egen kamp.

Tilbakemeldingene jeg har fått fra mange pårørende er at uansett hva man gjør så er deres innsats ikke god nok i noens øyne.  Mitt svar er at de pårørende skal heve seg over den slags kritikk. La ingen legge sten til byrden.

God jul!