Vi har gjennomlevd et nytt år med en pandemi. Ingen vet om vi vil ha denne dødbringende pandemien med oss også gjennom det året som kommer. Vi får håpe at vi igjen kan oppleve en normal verden. Skjønt normal – hva er det? Ved et årsskifte er det mye man kan reflektere over.

Slekters gang

For meg har dette vært et år med store hendelser. Selvsagt var det særdeles trist da min gamle mor døde i mai i 2021.  Hun nærmet seg 100 år. Men så fikk vi plutselig et nytt menneske inn i familien. I London ble lille Benjamin født i desember. Vi skulle ha besøkt svigerdatter, sønn og barnebarn i jula. Men på grunn av det nye viruset som kom fra Sør-Afrika, måtte den turen kanselleres. Nå får vi daglige meldinger og bilder på mobiltelefonen. Verden er uansett blitt mindre enn før.

Vi har på nært hold fått oppleve alt hva som skjer med slekters gang. Noen vandrer – andre kommer. Slik har det alltid vært og slik vil det alltid være. Min mor fikk et langt og innholdsrikt liv. Hun visste at et oldebarn var på vei. Det gledet hennes hjerte. Jeg skulle så gjerne ha sett at hun fikk oppleve det nye oldebarnet. Men det fikk hun ikke. Selvsagt skal jeg fortelle lille Benjamin om den fantastiske oldemoren.

Livet må leves

Ellers blir man eldre for hvert år som går. Men så lenge man kan holde seg frisk og så lenge man kan fortsette å jobbe med sine prosjekter er livet utrolig bra. Min pensjonisttid er fylt med mange oppgaver. Jeg skriver fortsatt bøker som alle ser tilbake på historien. For øyeblikket holder jeg med på tre bøker som alle kommer ut i 2022. Jeg har alltid vært opptatt av at vi skal lære av historien. Dessverre er det ikke alle som synes det. Det er mye historieløshet blant dem som nå sitter ved samfunnsrattet.

Vi må lære av historien 

Jeg har alltid vært et engasjert samfunnsmenneske, og takk og pris har jeg fortsatt evnen til å skrive kronikker om ting som opprører meg. Mye av dette er knyttet nettopp til hvor historieløse mange av dagens makthavere er. Alle synes å ha kommet fra samme teoretiske skole. Alle synes å ha samme bakgrunn. Men skal man gjøre viktige vedtak er det også viktig å ha praktiske kunnskaper. Livsvisdom er heller ikke å forakte.

Det som kanskje opprører meg mest er hvordan syke og gamle mennesker blir behandlet på. Mange av dagens makthavere betrakter slike folk som handelsvarer og ikke som mennesker.

Man skulle tro at verdens rikeste land hadde midler nok til å ta vare på alle som har bidratt til å bygge opp dette landet.

For mange er det strømprisene som nå skaper de største problemene for mange vanlige folk. Norge er et kaldt land om vinteren. Nå sitter mange vanlige mennesker og fryser i sine egne hjem. Nå må politikerne kjenne sin besøkelsestid. «Arvestrømmen» vår er ikke noe man gambler med. Det er slike saker som opprører meg.

Blomster gir livsglede

Men man kan ikke bare ergre seg. Da blir livet kort og trasig. Heldigvis har jeg mye å ta tak i. Nå er sola snudd – og dagene blir lysere for hver dag. På mine gamle dager er jeg blitt opphengt i å jobbe i hagene. Jeg har heldigvis flere av dem. Nå tenker jeg spesielt på alle hageprosjektene jeg har på hytta ved Karihavet. Mye har skjedd i den hagen allerede, men mye gjenstår. Men da er det viktig at man evner å ta tida til hjelp. Rom ble jkke bygget på en dag. Det blir heller ikke hyttehagen ved Karihavet. Hvert år skjer det ikke bare ett, men mange undere i denne hagen. Og det gleder meg veldig. For alle som kjeder seg så kan blomster og hagestell være noe som får flere til å kjenne gleden. Ellers er det god trim å jobbe i hagen.

Ellers er det nok av oppgaver når man har hus og hytte. Men gjør ikke mer enn du evner. Gjør man det blir det stress og problemer.

Uansett er det viktig å finne noe man trives med. Gjør man det finner man også roen og gleden. Ellers er det viktig å kunne gjøre også andre glad. Det er kanskje den største gleden. Tenk på det når vi nå går inn i et nytt år.

Godt Nyttår til alle!