Kortslutningen i vår energipolitikk koster. Arbeiderpartiskuta lekker som en sil og tar med seg Senterpartiet. Mannskapet forlater skuta i panikk. Høyre blir nedrent, men mannskapet rømmer fra vondt til verre. Høyre er garantisten for at kortslutningen i vår energipolitikk etableres som varig tilstand.
Vi har som samfunn klart det kunststykke å kvitte oss med vannkraft som et av våre fremste konkurransefortrinn. Vi har for tiden ingen valgte ledere som posisjonerer seg for å reversere politikken. Tvert om, med skuta lekk som en sil, ropes det i panikk etter mer energi. Det gjør kun at skuta synker fortere!
Det pågår et historisk drama. Som samfunn preges vi av selvutslettende tvangshandlinger. Etter 100 år med framtidsrettede investeringer for å skaffe lys, varme, arbeidsplasser og velstand – i landet høyt mot nord og med lange vintre, var vi i den unike posisjon å ha mer enn nok ren kraft, skjenket nærmest gratis av Vår Herre, med batterikapasitet nok, til å ha verdens reneste, sikreste og billigste energiforsyningssystem. Det beste av alt er at vi eier den selv. Eierskapet er beskyttet ved lov.
Vi har energi i overflod, men vi har ikke råd til å sløse. Vi har et forvalteransvar å skjøtte for energi som for alt annet! Å anvende vår vannkraft til å pumpe opp fossilenergi fra havbunnen, eksport og balansekraft (sol og vind), produsere batterier, hydrogen, bitcoin eller til å fange og lagre CO2, er kunnskapsløst sløseri. Eksportere kan vi når våre magasiner er fulle nok til å ivareta vår egen forsyningssikkerhet. Den mest bærekraftige energiutnyttelsen oppnår vi imidlertid alltid med kortest mulig avstand mellom produksjon og konsum. Energiforedlingseffekten er jo nettopp den som fortjener vårt fokus.
I underkant av 12 øre/kW lyder snitt produksjonskostnad for vår vannkraft. Som kunde lå prisen gjerne stabilt fra 20 til 30 øre/kW år etter år. For industrien lavere. Nå svinger prisen fra time til time med gjennomsnitts døgnpris 1.000–2.000 prosent over et naturlig nivå, for den krafta vi selv har bygd og fortsatt eier.
Inflasjonseffekten av vår energipriskrise er formidabel, den usosiale fordelingseffekten likeså. Det hele er selvpåført. «For folk flest» og «systemet har tjent oss vel», proklamerer «skipperen», mens skuta synker. De «fire friheter» er den globale religionen som predikes for å forsvare selvutslettende tvangshandlinger. «Presten» er i ferd med å miste siste rest av sin menighet. Menigheten rømmer skuta på jakter etter ny prest. Høyres hellige «fire friheter» er ikke hva menigheten søker, som løsning av vår selvpåførte energitragedie.
Vår energi skal forvaltes på en samfunnsmessig rasjonell måte og ta hensyn til allmenne og private interesser lyder loven. For oss «vanlige folk» er denne selvpåførte energipolitikken hverken rasjonell eller hensynsfull. De færreste lar seg sjarmere av smertelindrende pynting av liket. Vi vil ha tilbake det energiforsyningssystemet våre forfedre og vi selv har bygd opp og eier. Vi vil ha tilbake lyset, varmen, arbeidsplassene og en rasjonell og hensynsfull nasjonal energiforvaltning. Det var dette som bygde sosialdemokratiet. En sosialdemokratisk regjering som bytter grunnmuren ut med fire globale friheter befinner seg i en selvpåført krise. Vår sosialdemokratiske regjeringen faller for eget grep!
