Det pågår for tiden en sterk kampanje for bygging av nye vindkraftverk på land. Det hevdes at det er nødvendig for at vi skal kunne nå vedtatte klimamål for 2030. Men nesten ingen kommuner vil åpne for nye vindkraftverk.

Det er snart bare 6 ¾ år til vi går inn i 2030. Og det tar minst 5 år å få realisert nye vindkraftverk, NVE sier 5-7 år. Tre år minimum å få gjennomført en konsesjonsprosess, ofte mer, og to år til å bygge. Hvis altså konsesjon oppnås. Så her er det store usikkerheter.

Hvis vi må ha mer kraft, er det derfor høy grad av nasjonal gambling om vi lener oss for mye på dette alternativet. Vi bør i det minste få utredet om kjernekraft kan være aktuelt, også i Norge. Heldigvis ser stadig flere at dette er et reelt alternativ. En fersk meningsmåling fra Opinion viser også at det nå er et flertall for kjernekraft i Norge. 51 % sier ja, mens 37 % sier nei. Av de som har tatt standpunkt nærmer det seg 60-40 for kjernekraft.

Hvorfor sikrer da ikke myndighetene at alternativet kjernekraft blir mer aktivt utredet? Svaret er trolig todelt. Den ene er «Tsjernobyl-syndromet», dvs redselen for at ulykker kan føre til strålingsfare. Kombinert med redselen for «atomavfall», har dette gitt en utbredt negativ holdning til kjernekraft. Men denne historisk høyst forståelige negative holdningen er altså på vikende front i befolkningen.

Med dagens beste teknologi er risikoen for ulykker med radioaktiv stråling som resultat i praksis tilnærmet null. De mest moderne reaktorene av tradisjonell kjernekraftteknologi, såkalt Generasjon III+, anses i dag som svært sikre mot ulykker. Til i dag har det ikke skjedd ulykker med utgangspunkt i lagret restavfall. De fleste kjernekraftverk er bygd som store anlegg på lokasjon, og sørkoreanerne har standardisert teknologien til repetitivt nivå. Det nye nå er å bygge serieproduserte anlegg på fabrikk som Små Modulære Reaktorer (SMR). Man har derfor gått fra storskala skreddersøm til storskala industrialisering – og det betyr alltid bedre kvalitet og lavere kostnader.

Samtidig utvikles nå Generasjon IV reaktorer. De representerer ny utvikling, både i effektivitet og sikkerhet. Mange av disse opererer med tilnærmet normaltrykk og kan dermed ikke eksplodere, som Tsjernobyl gjorde. De kan dessuten drives med restavfall fra eldre reaktorer.

De andre argumentene mot å se på kjernekraft er knyttet til framdrift og pris. Disse motforestillingene er heller ikke gyldige i dagens situasjon. Nye vindkraftverk på land kan absolutt tidligst stå ferdige i 2028. Samme år setters et GE Hitachi Generasjon III+ kjernekraftverk i drift i Canada. Året etter ett i USA og ett i Polen. Polen har for øvrig bestilt 79 reaktorer av typen III+ til montering i perioden 2030 til 2038. Så dette ligger ikke «langt inn i framtiden» som enkelte hevder.

Generasjon IV utvikles nå i mange ulike konsepter i en rekke land rundt om i verden. En kommersiell reaktor er allerede i drift i Kina. I Danmark utvikler firmaet Seaborg en løsning der 1 til 4 standard reaktorer på 200 MW plasseres på en lekter. Lekteren ankres opp der det trengs kraftproduksjon. Den største utgaven vil produsere kontinuerlig, og gi dobbelt så mye strøm som alle de 6 vindkraftverkene på Fosen til sammen. Seaborg har allerede vært i Norge og presentert konseptet i en kommune som har vedtatt å se nærmere på kjernekraft som løsningen for å skaffe fram mer energi. Seaborg regner med produksjon fra sin første «lekter» i 2028.  

Hva så med kostnaden for kjernekraft? Med dagens strømprisnivå i Europa er kjernekraft allerede høyst konkurransedyktig. Produksjonskostnaden for strøm i eksisterende kjernekraftverk i EU ligger i størrelsen 28 til 35 øre/kwh (med unnatak av to), altså godt under dagens strømpriser. I USA har produksjonskostnaden på konvensjonell kjernekraft falt dramatisk de senere årene, og var i 2021 ca 30 øre/kWh.

Framtidens kjernekraft, som nå utvikles i høyt tempo, vil ha en teknisk levetid på 60 år og mer. Avhengig av finansieringsmodell vil produksjonsprisen kunne beregnes ut fra nedskrivingstiden for kraftverket. Et nytt Generasjon IV kjernekraftverk, nedskrevet på 20 år, vil i 2030 kunne antas å gi en produksjonskostnad på 60 øre, som GE-Hitachi sin BWRX 300. Deretter vil prisen i 40 år kunne bli mer enn halvert.

Moderne kjernekraftverk vil gi mange fordeler i en framtidig norsk kraftmiks. De kan plasseres der kraften trengs, med minimale arealbehov og ødeleggelser til linjenett o.l. De produserer jevnt og trutt hele tiden, og er derfor velegnet som grunnlast i kraftsystemet. De kan også følge lasten i nettet. Vindkraftens behov for balansekraft medfører derimot rovdrift på vannkraftverkene både teknisk og økonomisk.

Hydro kjøper f.eks for tiden 25 % av den strømmen de bruker fra norske vindkraftverk på lengre kontrakter. Det er ingen ting i veien for at en kommune, sammen med en stor industriell aktør, kan inngå en tilsvarende kontrakt med et nytt kjernekraftverk. Det vil kunne sikre både industribedriften og alle andre brukere i kommunen strøm i 60 år til fast og rimelig pris. Restenergien kan også benyttes. Alternativt kan Hydro investere i kjernekraft direkte og bruke varmen direkte inn i produksjonen – da kan vannkraften frigjøres til andre formål.

Så hvorfor ser vi ikke i vårt land mer på denne muligheten? Den vurderes i en lang rekke land, våre naboland Finland, Sverige og Danmark inkludert. Er det «noen» som aktivt prøver å hindre en seriøs vurdering av moderne kjernekraft i vårt land?